Rock The Boat: Party like it’s 1989!
Rock The Boat er en minifestival til havs. I år, som de tidligere årene arrangementet har funnet sted, har danskebåten stått som vertskap for noen hundretalls tilhengere av hardrock – som har forlatt fast grunn for å høre norske og internasjonale band rocke på bøljan blå. Og gøy er det.
Rock The Boat / /
Rock The Boat fant sted sist helg, fra lørdag til søndag, ombord hos Stena Line. De fleste av bandene som var mønstret på, hadde i stor grad to ting til felles: sjangeren melodiøs hardrock, og at de var på høyden for om lag tjue år siden. Dermed var det duket for en overfart tur/retur Danmark med trøkk og høy nostalgifaktor.
 DARE: Den som intet våger... Foto: Per Olav Heimstad |
Først ut på lørdag sto engelske Dare på scenen. Frontet av Darren Wharton, tidligere Thin Lizzy-keyboardist, fikk turen en nokså snill start; Dare-gutta er ikke veldig rockete. De måtte, midt oppi alle AOR-låtene sine, registrere at mange om bord fortsatt ikke hadde karret seg ut av lugarene sine for kvelden.
Firehouse fulgte opp, med et større momentum enn Dare. Nå gjorde fansen seg godt synlig, og crawla foran scenen og sang med på gamle hits så godt de kunne. Bill Leverty på gitar riffa som bare det, og vokalist C.J. Snare holdt god kontakt med publikum gjennom hele settet.
 FIREHOUSE: Nostalgisk housemusikk. Foto: Per Olav Heimstad |
Winger var headlinere. Kip Winger sjøl, på bass og vokal, virka kanskje litt distansert – han savna muligens en litt større crowd. Med sin fartstid sammen med Alice Cooper på 80-tallet, og med store Winger-hit tidligere i karrieren, savna han nok firesifrede publikumsantall, minst. Gitarist Reb Beach, med fortid i Dokken og Whitesnake, kunne nok også tenkt seg å spille på et romsligere sted enn i salongen på et lite cruiseskip. Uansett, de som hørte på så ikke ut til å være misfornøyde. De fikk klassikere som både balladen ”Miles Away” og rockeren ”Can’t Get Enough” .
 WINGER: Kip’ing it real. Foto: Per Olav Heimstad |
Araya Heep var siste band ut på lørdagsprogrammet, og entret scenen klokka to om natta. Mikrofonen ble holdt av Hans-Olav Solli, kjent for å ha frontet grupper som Sons Of Angels, 21 Guns og Psycho Motel. Alle disse var glimrende band som hadde fortjent å leve et langt lengre liv enn det som ble tilfelle. Araya Heep spilte flere låter fra Sollis karriere, samt krydret settet med låter av Iron Maiden, TNT, Led Zeppelin og AC/DC. Dette falt i god jord hos de tilstedeværende; de som fortsatt ikke hadde kapitulert og crasha på lugarene sine. En energisk avslutning på en lang dag.
 ARAYA HEEP: Grandsons of Angels. Foto: Per Olav Heimstad |
Resten av banda hadde den vriene oppgaven å opptre for et bakfullt publikum på søndag formiddag. Fatal Smile fra Sverige gjorde i alle fall sitt ytterste for å underholde. De var de yngste og de tyngste på plakaten, og pøste på med bredbein energi. Hørende ut som Slaves to the Grind-epoken til Skid Row, maktet de å tiltrekke seg oppmerksomheten til de aller fleste i rommet.
 FATAL SMILE: - Jeg får så sabla vondt inni her av den horrible piggtrådmusikken! Foto: Per Olav Heimstad |
Scenen ble deretter overtatt av noen andre og eldre svensker; Treat. Med Robert Ernlund i front smilte de og koste seg gjennom et nostalgisk sett med glad-heavy. Ingen sure miner der i gården.
 TREAT FOR ELDRE: Robert Ernlund i Treat vant konkurransen ”Hvem ligner mest på tanta si?” Foto: Per Olav Heimstad |
Det måtte imidlertid norgesvennene The Quireboys til for å virkelig piske opp stemningen på hviledagen, med et sett spekket av gamle og nye gromlåter. Så mens båten snek seg langsomt opp den siste strekka i Oslofjorden, rocka frontfigur Spike & co to the bitte end – foran et tidvis svært entusiastisk publikum. Bra jobba!
Med dette kunne man kanskje notere det best gjennomførte Rock The Boat-arrangementet så langt.
 THE QUIREBOYS: - Steike ta, guta! Der er Oslo! Raska på, så rekker vi hele settet! Foto: Per Olav Heimstad |
Del på Facebook | Del på Bluesky