Lene Marlin: Twist The Truth
Lene Marlin holder seg for det meste i det melankolske hjørnet. Den fjerde skiva hennes har absolutt sine flotte øyeblikk, men hvorfor skal hun åpne med en av de svakeste låtene?
Det er 10 år siden Tromsøjenta tok Norge med storm med sitt imponerende debutalbum Playing My Game. Flere av låtene der hadde refrenger som satt som et skudd, med Unforgivable Sinner som den ypperste.
På Twist The Truth åpner det traurig med Everything's Good. Den er kjedelig og søvndyssende. Det blir heldigvis snart bedre. Come Home er en følsom og god popballade.
Singelen Here We Are er en slags You Weren't There-light. Den holder altså ikke helt samme klasse som denne, som jeg mener til dags dato kanskje er hennes aller beste låt.
Platen har flere kandidater som kan kvalifisere til sterkeste låt, og det kan jo være en styrke i seg selv. I'll Follow er en vakker ballade med blåsere, Have I Ever Told You er en fiffig poplåt, You Could Have er en stemningsfull og fin ballade, og avslutningssporet You Will Cry No More får en ekstra dimensjon med kor.
Men på de svakeste sporene, som riktig nok er i klart mindretall her, har det lett for å bli flatt og monotont. Neste gang Lene, hvorfor ikke finne fram til litt flere av de ubekymrede tonene slik du gjorde det opptil flere ganger på debutalbumet? Allikevel er Twist The Truth slett ingen dårlig plate, men den mangler litt for å nå helt opp.
Del på Facebook | Del på Bluesky