William Hut: Silent Hum

Bergensernes gullstrupe William Hut er igjen albumklar. "Silent Hum" er mer av det samme, men det er jo akkurat det vi vil ha.


Nightfall ble et gjennombrudd, med Universal i ryggen og "Take It Easy" i førersetet. Silent Hum innehar mange av de samme kvalitetene, kanskje utenom det opplagte radiosingle-valget.

"My Female Queen" åpner i et nydelig lydlandskap av strykere og myk produksjon. Mer strenger blir det i "Geek", som kan være et radiovalg. Også "Soulcity House" er en fengende og smakfullt arrangert låt. Andre låter, som "Streets of Harvest", når ikke like langt - men er likefullt låter som ikke drar ned totalinntrykket av plata.

Det er ikke spart noe på arrangementene, og less is more er ikke uttrykket som ligger nærmest når man skal totalvurdere Silent Hum. Avslutningen "Clouds" er unntaket; en vakker låt der Huts vokale klang får styre skuta omtrent helt alene. Innspilt i Nashville, og produsert av Lambchops egne Mark Nevers og Bjørn Bunes er albumet et broderskap mellom Norge og USA både på musiker- og produksjonssiden.

William Hut låter som ingen andre her til lands. Hans særegenhet ligger i stemmen, men godt oppkledd med god produksjon og flinke musikere rundt seg er William Hut et navn som også burde klinge godt i utlandet. Silent Hum burde ikke være noen bremsekloss i så måte.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Som vanlig – pure pop fra William Hut

(15.02.24) Kan vi være enig om at han har landets peneste guttestemme?


William Hut: Nightfall

(16.02.07) Bergenseren med den silkemyke stemmen når ut til et stadig større publikum. Hans andre album "Nightfall" har sågar fått heftig rotering i form av tv-reklame, og da er veien som regel kort til suksess.


Hovefestivalen slipper flere navn

(25.01.07) Toffen og resten av gjengen i Hovefestivalen ligger ikke på latsiden, og presenterte i dag 5 nye artister som er klare for sommerens festival. Og her burde det være noe for enhver smak.


William Hut: Days To Remember

(25.10.04) William Hut kniver med Aksel Henie om å være den mest hardarbeidende mannen i norsk showbiz dette året. For andre gang på åtte måneder er den tidligere Poor Rich Ones-vokalisten ute med ny plate; denne gangen har han lagt den amerikanske countrytradisjonen under lupe, som han gransker med klarøyde, egenartete vestlandsblikk.


William Hut: Versus The End Of Fashion Park

(20.01.04) William Huts nye soloalbum representerer et høyst nødvendig motstykke til den ellers utslitte skranglemoten som hersker blant norske singer-songwritere om dagen. Særlig når mannen med landets mest behagelige poprøst løfter seg opp på melodinivå med "tvillingvokalist" Richard Holmsen i Delaware, føles "Versus The End of Fashion Park" som et verdig tilskudd i platesamlingen.


William Hut: Delikat Øya-nachspiel

(12.08.01) (Oslo/PULS): Etter en Øyafestival som for undertegnede fortonet seg som verdens undergang, da han lurt nok stilte i t-skjorte og ryggsekk uten ekstra klær, var det en særdeles god opplevelse å entre John Dee seinere på kvelden. Askil Holm og William Hut fra Poor Rich Ones, hadde med seg fire strykere på scenen, og leverte en intim og behagelig konsert som virkelig fikk varmet sjela hos de frammøtte.


William Hut med Lisa Germano i baklomma

(10.08.01) William Hut (aka Willy Marhaug fra Poor Rich Ones) har nettopp sluppet skiva Road Star Doolittle, PULS tok en prat med ham om den, om Poor Rich Ones og en hel rekke andre ting på en Oslopub en ettermiddag på sensommeren


William Hut: Road Star Doolittle

(10.08.01) William Hut er et pseudonym for vokalist Willy Marhaug i Poor Rich Ones. Road Star Doolittle er hans lille sideprosjekt, opprinnelig tenkt for hjemmebruk, men som ble utvidet til en helhjertet plateinnspilling med hjelp av folk som Magnet, Pedro-Carmona Alvarez (Sister Sonny), Pluto (Sister Sonny), Espen Mellingen (Ai Phoenix) og Bjørn Bunes (Poor Rich Ones).


Stones Throw låter fortsatt som framtiden

(06.10.26) I 2026 fyller verdens kanskje mest elskelige plateselskap 30 år. Har du ennå ikke oppdaget det, er tiden definitivt inne.


En forsmak - The Impossible Green

(05.10.26) The Impossible Green lager enkel, lytteverdig, "så komplisert at det høres enkelt ut"-musikk.


Meshell Ndegeocello strekker i fortiden

(04.10.26) Meshell Ndegeocello river klassikerne fra hverandre, og bygger dem opp på nytt.


Europe, as - for ei gladskive!

(03.10.26) Stemmen til Tempest er enorm og Norums fingre produserer de råeste, tøffeste og mest intense riffene. Her finnes ikke én kjedelig eller intetsigende låt.


GURO graver seg ned til røttene

(02.10.26) Ti år etter debutalbumet "Du har mæ" er GURO tilbake med sitt andre studioalbum. Roots er en tittel som sitter usedvanlig godt, for dette er en plate som både musikalsk og tematisk graver i røttene, både i familie, kjærlighet og tilhørighet.


brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

(30.09.26) Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.