William Hut: Days To Remember

William Hut kniver med Aksel Henie om å være den mest hardarbeidende mannen i norsk showbiz dette året. For andre gang på åtte måneder er den tidligere Poor Rich Ones-vokalisten ute med ny plate; denne gangen har han lagt den amerikanske countrytradisjonen under lupe, som han gransker med klarøyde, egenartete vestlandsblikk.

Av Anders Finslo // 25.10.04

Det mest gledelige med countrydebutanten William Hut er at han aldri mister seg selv i nesegrus sjangerrespekt, slik country-debutanter flest har en tendens til. I stedet oppfører William Hut seg som han ikke har gjort annet hele livet. Den fantastiske gullstrupen står i skjønn forening med sløye steelgitarer og slentrende rytmeavdelinger, - faktisk enda mer kledelig enn på den kritikerroste "Versus The End Of Fashion Park” han lanserte tidligere i år.

Som visepopper har William Hut en tendens til å overbruke stemmen sin, og plumpe ned i sytebåser og kjedelige deppeklisjèer. På ”Days To Remember” setter han fortsatt stemmen i høysetet og bruker sjangerklisjèer over en lav sko. Men her låter han bare stilsikker og ”velkledd”, ikke ordinær og repeterende.

Geniforklaringen av ”nye” William Hut ligger også i lyrikken, og hvordan han formulerer seg i fonetiske vakre drag: ”There’s a scary scar in this springtime blues / I will do my best to ignore the booze”. Ikke bare er det vakker musikk på papiret, det låter også som en whiskeyvåt drøm de fleste bruker en hel karriere på å sette ut i live.

Og med en stadig voksende stemme – nå i udiskutabel verdensklasse – og en nyfødt forløsning som komponist, er ”Days To Remember” en plate jeg vil huske i flere år fremover. Det er mer enn jeg kan si om både William Huts tidligere plater, eller andre norske countrypoppere som sådan.

Aldri mer Poor Rich Ones! Vær så snill!?!!