Dolly Parton: Backwoods Barbie

I enkelte stunder må jeg innrømme at Dolly Parton har en egen evne til å lage “country nam nam” ut av det meste hun setter signaturen på. Hennes siste Backwoods Barbie (2008) er ikke noe unntak i så måte. Som låtskriver er hun et unikum, og hun har og teft for låtene hun covrer enten det er Fine Young Cannibals eller Smokey Robinson. Dette er et helstøpt album, med få dødpunkt. Dolly Parton er en sterk merkevare innen den “heller lettbeinte countrygenren“, men jaggu finns det og substans opp i det hele.

Av Kurt Olav Helle // 01.09.08

Hun drar i gang med låta "Better Got To Livin'" og setter standarden. La gå at hun har en nærmest “disneysk” Minni Mus stemme som ikke er “alles kopp med te” men den er så spenstig og harmonisk at den passer godt til stilen. Hun setter et særpreg, som mange andre i genren mangler. Å kalle CD plata Backwoods Barbie er smågenialt, der hun setter skapet på plass når de mer sofistikerte flinkisanalytikerne skal kritisere en som en tanke klisjefylt. Det går kanskje mye i samme tralten, men låtene sitter som et skudd etter få gjennomlyttninger. Hun trår skikkeligt til i den gamle Fine Young Cannibals-hitlåten fra slutten av 80 tallet: "Drives me Crazy". Den har noen herlige feleriff, som får en i skikkelig yiaaaah humør, og burde vært “soundtracket” til Senterpartiet under neste års valgkamp for å hjelpe partiet over sperregrensen.

Den uformelle Backwoods Barbie er smågenial i sin enkelhet, der teksten er i god gammel trad amerikansk skillingsvise stil. Den er traltende i tempoet, men spenner godt fra i svingene. Dette er musikk med respekt for røttene. Det er få dødpunkt på albumet. Musikken sniker seg inn igjennom øregangene. Det er noe velbalansert med stemmen hennes. Du hører at det kommer fra hjertet. Kutt 7, "The Tracks Of My Heart" er et godt eksempel på dette. Smokey Robinson-låta fra 1965 har det meste. Dette er "øre-nam-nam" som sitter som et skudd. Når ikke Dolly skriver låtene selv, har hun en egen evne til å finne materiale som står til hennes stil.

Faren med å høre for mye på Dolly Parton er at det kan bli for mye sukkersøtt til tider. Når det derimot blir gjort med selvironisk humor kler hun av kritikken på en smågenial måte. Vandrehistoriene om at det tok en dag å brenne BH`en hennes, viser at det er rett “cupsize” i hode og kropp. Med andre ord du kan gjerne høre den “ hele dagen”, uten at det blir trettende. Vi snakker da ikke om noe “hvemsomhelst“ innen genren. Hun har over 20 førsteplasser på countrylista, som skulle si det meste. Selv om denne ikke har tatt helt av i Norge, burde dette være psykisk føde for t.d. langtransport og trailersjåfører i vårt langstrakte land. Dette er musikk som får tankene bort fra thousand island veikro mat, og lengten etter “mors kjøttkaker” og helsemesig “musikalsk sjelsføde” burde få en grei substitutt av aktiv lytting til Backwoods Barbie.