Judas Priest: Nostradamus
Fire år etter at Rob Halford fant veien hjem igjen, kliner Judas Priest til med et dobbelt konseptalbum om dommedagsprofeten Nostradamus. Det kan på papiret høres ut som det reineste Spinal Tap-verket, men faktum er at Priest drar i land sitt dristigste prosjekt 34 år ut i sin platekarriere.
Den triumferende 2004-turnéen med gamle låter var knapt over før Judas Priest gav ut Angel Of Retribution grytidlig i 2005. Smi-mens-jernet-er-varmt-filosofien lyste friskt, men albumet var preget av hastverk. For vi vet at Rob Halford har mer å by på etter at hans album Resurrection (2000) og Crucible (2002) står som påler i forhold til Judas Priest-platene Jugulator (1997) og Demolition (2001) som gamlebandet hans gjorde med Tim "Ripper" Owens bak mikrofonen. Derfor er Judas Priest tilbake på det kunstneriske sporet etter det tre år lange svangerskapet til monsteralbumet Nostradamus.
Det låter forholdsvis nytt av Judas Priest anno 2008. Visst sitter den nostalgiske susen i veggene takket være Halfords vokal og K.K. Downing og Glenn Tiptons doble gitarlinjer ennå, men det er noe mer dramatisk og teatralsk over Nostradamus. Mye grunnet være klok tangentbruk som selveste Don Airey (Ozzy Osbourne, Rainbow, Deep Purple) står bak.
Etter en småskummel intro kommer "The Prophecy" ut av høytalerne, og låten som har vært åpningslåt på Priest-konsertene i sommer setter kvaliteten umiddelbart og gir sitt til både nostalgikere og de som vil ha noe nytt. Videre føyer "Revelations" og "War" seg inn i samme kategori. Dristig, men ikke for dristig så beveger Judas Priest seg inn i fornuftig nytt musikalsk landskap. Der beveger de seg stort sett hele tiden i løpet av de drøye 90 minuttene dette doble albumet tar, uten at de kjører seg faste.
Lengst tar de det forøvrig i "Sands Of Time" og "Pestilence & Plague" der Halford disker opp med italiensk og den rolige "Sands Of Time" har litt av magien bandet hadde på sine rolige øyeblikker på slutten av 70-tallet på Sad Wings Of Destiny, Stained Class og Sin After Sin. Det viderefører de i den mektige "Exiled" der Rob Halford gjør en melodiøs kraftinnsats vokalt sett. Primalskrikene er der det trengs, men 56-åringen Rob Halford gjør klokt i å holde seg i de nedre registerne mesteparten av tiden. Hør bare på den seige men mektige "New Beginnings".
Judas Priest' 16. studioalbum inneholder ingen doble basstrommeoppvisninger som Painkiller, og selv om den har mer synth enn på lenge er den heller ingen Turbo. Noen streite og rett-frem rockelåter som British Steel byr på finnes heller ikke på Nostradamus, men det er kanskje det mest melodiøse Judas Priest har hatt for seg siden albumene som kom ut i årene før bandet havnet mitt i New Wave Of British Heavy Metal-begrepet i 1980.
Del på Facebook | Del på Bluesky