Judas Priest: Angel Of Retribution
Da det ble kjent at Judas Priest igjen skulle samles i den sanne originalbesetningens form, så nok like mange skeptiske besserwissere som jublende fans frem til den kommende skiva. Den førstkommende gruppen for å konstantere at gammelkara selvfølgelig hadde tapt seg på sine eldre og mer bedagelige dager, mens resten for å innhente beviset om at de gamle fortsatt er best! Heldigvis holder Judas Priest koken som bare det, selv om jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over de nye elementene som har blitt blandet inn med den vante oppskriften.
Her er det den gode gamle heavy metal miksturen som gjelder, noe gammelkara beviser fra og med første låt som så treffende heter Judas Rising. Energien er den samme, de herlige enkle, men fengende riffene likeså, og allsangrefrengene er selvfølgelig på plass. Til og med enkelte lyrikklinjer er lånt, eller fungerer som en tydelig rød tråd fra tidligere verker. På flere måter kan Angel of Retribution også ses på som en fortsettelse fra der Judas Priest slapp taket mer eller mindre, og da snakker jeg selvfølgelig om Painkiller. Samtidig har bandet også beveget seg tilbake i tid og plukket opp ett og annet fra forgagne Priest-tider, noe som jeg ikke hadde ventet meg på forhånd. På singelsporet som ble sluppet i forkant av skiva, Revolution, skimtes både hint til Led Zeppelin og bandets egen Rocka Rolla. Hvorfor akkurat denne ble plukket ut som singellåt er et lite mysterium i seg selv, siden den er langt ifra like bra som for eksempel killeren Deal With the Devil. Revolution er rett og slett for daff og a-typisk dagens Priest.
Men man kan ikke bare irritere seg over småplukk når det finnes så mye å glede seg over. Den svært fengende Deal With the Devil er allerede nevnt, og sammen med denne godbiten bør også låter som Wheels of Fire og Worth Fighting For trekkes frem. Når Priest virkelig slår til, står de ikke tilbake for noe! Dette er så tøft og rått at en virkelig heavy metal fan vanskelig kan unngå å spisse ørene. Dette albumet har en god miks av både ballader og skikkelig heavy metal, en balansert formel som bør falle i god jord hos de fleste. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvor jeg vil plassere skivas siste spor, Lochness. Dette er en lang og seig låt, som ikke helt hører hjemme i sammenhengen med sine episke og svulstige takter, og jeg klarer ikke helt å godta dens plass på albumet.
Et sikkert kjøp for enhver fan! Men er du en virkelig Priest-tilhenger har du selvfølgelig sikret deg minst et eksemplar for lengst.
Del på Facebook | Del på Bluesky