Dropkick Murphys: The Meanest Of Times

Det er ikke ofte jeg setter på en Punk plate av nyere datostempling med et smil om munnen. Dropkick Murphys er endelig tilbake med et nytt album, og jeg takker for at de leverer varene også denne gangen.


Som de fem tidligere albumene gir The Meanest Of Times deg en følelse av å bli spolt 20 år tilbake i tid, til den gangen Shane MacGowan og The Pogues dominerte irsk folkpunk. Selv om ikke Dropkick Murphys kan måle seg med MacGowans slående penn, betyr ikke det all verden når låtene allikevel sparker deg rett i mellomgulvet. Og det er ikke rart når lydbildet gir klare assosiasjoner til Flogging Mollys og Rancid.

The Meanest Of Times består av femten egen komponerte låter, og selvfølgelig, som alle andre irskinspirerte album, et klassisk spor i ny innpakning. I dette tilfellet, pasifistenes nasjonalsang; "Johnny, I Hardly Knew Ye".

Bandets eget låt materiale er kanskje sterkere enn noensinne. Albumet sparkes i gang med "Famous For Nothing", guttas egen beskrivelse av hvordan det er å vokse opp i et nabolag av den heller lugubre sorten.

"The State Of Massachutes" handler om noe så alvorlig som å miste barna dine til myndightene. Det er derfor ganske ironisk at de fleste sitter og snøvler ut teksten i whisky rus med gode venner, når man kanskje heller burde reflektert litt mer over budskapet. Det skal derimot sies at det er fint at ikke alle lager en trist klagesang over alle verdens problemer, men heller holder seg til det de kan, lager liv og røre.

Albumet fortsetter i denne stilen hele veien. Noen tekster er av den seriøse sorten, mens andre handler om det som passer musikken best; drikking og moro.

Jeg kan ikke oppsummere tekstene på albumet bedre enn refrenget på "Vices And Virtues":

One from the whiskey
One from the war
One by suicide
And another by the gun

Det fine med Dropkick Murphys, er at uansett tekst, så blir man i godt humør av musikken og man hører den gjerne igjen og igjen. Spesielt i den settingen musikken er best egnet, med en Guinness i den ene hånda og en Jameson i den andre.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Dropkick Murphys - Signed and sealed in blood

(18.01.13) Liker du sekkepipe, punk og øl? Da er nok Dropkick Murphys fra Boston noe for deg. De har i løpet av tretten år levert åtte flotte partyalbum, der det er full fart og god stemning fra start til slutt. Siste album er intet unntak.


Quart 07 - Balkansk hip hop og amerikansk folkpunk

(04.07.07) (Kristiansand/PULS): Balkan Beat Box var på forhånd tippet å bli festivalens store snakkis, og det samme kan vel egentlig også sies om Dropkick Murphys. Derfor tok vi turen til KlubbQuart-programmet i Hallen natt til onsdag.


Dropkick Murphys: Sing Loud, Sing Proud

(22.03.01) Dropkick Murphy's har gitt ut en ganske lystig, gjennomført og veldig irsk punkrock-skive. Her handler det om øl, tatoveringer, voksa sleik, sixpence, stolthet, men først og fremst positivitet. Arbeiderklasse-punk, og mye bedre enn forventet.


Shane MacGowan og sannheten om det irske ølet

(26.10.00) Shane MacGowan, ex-Pogues og alt det der, var nylig innom et New York City-studio, for å synge på den nye skiva til punkbandet Dropkick Murphy. MacGowan sang på låta "Good Rats", som forteller historien om bryggeriet som lager bandets favoritt-stout (mørkt irsk øl, á la Guinness), og de spesielle ingrediensene - rotter - som visstnok gjorde smaken så karakteristisk før de ansatte fikk rota seg til å rense fatene i 1979!


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.