Susanne Sundfør: Susanne Sundfør
Hun avslutter med en cabaret-sang som ville sklidd like fint inn i "Tolvskillingsoperaen" (Kurt Weill, 1929) som "Chess" (Ulvaeus/Andersson, 1984). Susanne Sundfør er med andre ord ikke på noe vis moderne. Men flink, det er hun!
Susanne Sundfør er et meget mystisk eksempel på hype. Det er riktignok ikke så mange som spiller sånn musikk som hun gjør, men det er ikke fordi hun har funnet opp hjulet på nytt. Tvert imot; hun er så tradisjonell at man skal 40 år tilbake for å finne de mest opplagte musikalske referanser.
"I Resign", åpningslåta, er riktignok i nær familie med Marit Larsens "Under The Surface" - men så har da heller ikke Lørenskogs største datter funnet opp hjulet på ny. Hun er bare usedvalig flink. Akkurat som Susanne Sundfør er det.
Jeg syns spesielt pianospillet er litt i overkant klassisk fra tid til annen; litt mye Elton John, og innimellom faktisk Richard Clayderman - men det funker jo.
Slik dette albumet er komponert og utforma, virker det som om Susanne Sundfør har ett ærend: Hun vil vise at hun har skrevet et knippe riktig så fine popsanger, og at hun er i stand til å framføre dem så nakent og flott som de fortjener.
Det makter hun. Men hun skal servere i det minste ett album til, før hun har vist krefter til å måle seg mot eksempelvis Carole King eller Beverley Craven.
Del på Facebook | Del på Bluesky