Melody Club: Scream

En av platebransjens store klisjéer er uttrykket "Den vanskelige tredjeplata". På to forsøk har Melody Club levd opp til sitt bandnavn med prikkfrie poplåter som folk husker. Nå foreligger tredje forsøk, men "Scream" lever kanskje mer opp til dette klisjéfylte uttrykket enn til bandnavnet.


Visst forekommer det øyeblikker her som gjør at du går amok i stua di i ren popekstase, men i neste øyeblikk er svenskene midt i ingenmannsland med låter som bare er fyll på plate - forøvrig en kort plate på 11 låter og knappe 40 minutter.

Åpningen med "Feed On Me" er godkjent, så er det stor popkunst å høre i "Last Girl On My Mind" videre til helt greie "Crash". Så buklander Melody Club med tittelsporet "Scream" før det er fullt party igjen med "Destiny Calling" - som er albumets desidert beste spor. Og sånn går det, i en kvalitativ berg- og dalbane denne gangen.

Der Face The Music var en eneste stor fest har Scream mange dødpunkter underveis. "Fever Fever" og "Sweet Thing" er middels poplåter uten det helt store ekstra, mens på "Walk Of Love" er Melody Club ute igjen med intetsigende dusinvare.

"You Are Not Alone" er imidlertid en låt som ikke er catchy, men som viser Melody Club fra en side med mer pianolyd og lett slentrende Beatles-pop. For den litt andre dimensjonens del er den forsåvidt befriende nok i alle den andre søken etter den ultimate radiolåta.

Og selv om svenskene låner lovlig mye av "I Was Made For Lovin' You" i "Evil Thing" så er dette også en låt som kvalifiserer til pallplassering - men denne gangen er det litt for stor sprik mellom topp og bunn fra disse vanligvis formsterke svenskene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Melody Club: Face The Music

(03.10.04) Melody Club var enda et frisk pust fra Sverige da de debuterte i 2002. "Face The Music" er et syvmilssteg videre i riktig retning, og du bør ikke bli overrasket om dette er bandet som kaprer de største overskriftene i pop-sammenheng denne høsten.


Melody Club og Surferosa: Et grymt fyrverkeri

(23.05.04) (Oslo/PULS): Det er lenge siden "Music Machine" og "Shanghai My Heart" men både Melody Club og Surferosa er langt i fra leie av å turnere. Lørdag tok storstua i Torggata i mot to fremdeles sultne band, som bidro til en kveld med mye krutt.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.