Annihilator: Schizo Deluxe

Annihilator begynner å få mange år på baken nå. 22 for å være nøyaktig. Lineupen har blitt endret utallige ganger, og heller ikke musikkstilen har vært stabil. Denne gangen hevder imidlertid gitarist Waters at bandet er nærmere sine musikalske røtter enn de har vært på lenge.


Albumet er formelig spekket med groovy og riffbasert metal, men om Annihilator ved hjelp av denne skiva kan tilfredsstille gammelfansen, skal være usagt. Det begynner forøvrig veldig bra. Etter et kort sammensurium av diverse lydklipp, braker det løs med en tung og tett godbit i form av "Maximum Satan". Småharry navn, men låta i seg selv har et kraftig trøkk som virkelig røsker og det lover godt for fortsettelsen.

Bandet klarer dessverre ikke å innfri hundre prosent etter brakstarten. Lydbildet er saftig og herlig tungt, den lekne og thrasha "Drive" følger åpningssporet hakk i hæl hva attitude angår, men etter dette går det sakte nedover. Gitarsoloene som krydrer albumet er forøvrig kjappe og nydelige på smak, mens hvert instrument står klart frem i lydbildet. Dette er langt ifra en lapskausproduksjon. Annihilators hovedmann Waters har gjort en strålende jobb med denne.

Duse hardcore-elementer glimter til her og der, men disse ville nok Annihilator tjent mye på å renske helt vekk. Speed/thrash er tross alt sjangeren bandet behersker best. De svake låtene kommer på banen mot slutten av albumet. Den daffe låta "Too Far Gone" er en ren skivebom, og det hjelper heller ikke at Waters låner mikrofonen på dette sporet. Alt i alt et ålreit album, men langt ifra Annihilators sterkeste utgivelse.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Annihilator: Ingen tegn til alderdom

(26.10.10) Med sitt trettende, selvtitulerte album i bagasjen, var det et sultent Annihilator som inntok hovedstaden og John Dee – denne gang som headliner.


Iced Earth: Lovende Oslo-debut

(24.10.07) (Oslo/PULS): De gjorde det ikke enkelt for seg selv da Iced Earth skulle ha sin første konsert i Norge noensinne og valgte en litt sur mandag å gjøre det på. Med strålende oppvarming av Annihilator ble det likevel en spenstig start på uken for de fremmøtte.


Solid tungrock-program til våren

(22.12.06) Våren tegner til å bli en eneste stor opptur for tungrock-frelste i hovedstaden. Attraksjonene står nemlig i kø både for nostalgikere og fans av nyere saker av den harde sorten.


Annihilator til Sweden Rock

(21.12.06) Canadiske Annihilator med supergitarist Jeff Waters i spissen kommer til sommerens Sweden Rock Festival. Det gjør også amerikanske Point Blank og danske Pretty Maids.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.