Annihilator: Schizo Deluxe
Annihilator begynner å få mange år på baken nå. 22 for å være nøyaktig. Lineupen har blitt endret utallige ganger, og heller ikke musikkstilen har vært stabil. Denne gangen hevder imidlertid gitarist Waters at bandet er nærmere sine musikalske røtter enn de har vært på lenge.
Albumet er formelig spekket med groovy og riffbasert metal, men om Annihilator ved hjelp av denne skiva kan tilfredsstille gammelfansen, skal være usagt. Det begynner forøvrig veldig bra. Etter et kort sammensurium av diverse lydklipp, braker det løs med en tung og tett godbit i form av "Maximum Satan". Småharry navn, men låta i seg selv har et kraftig trøkk som virkelig røsker og det lover godt for fortsettelsen.
Bandet klarer dessverre ikke å innfri hundre prosent etter brakstarten. Lydbildet er saftig og herlig tungt, den lekne og thrasha "Drive" følger åpningssporet hakk i hæl hva attitude angår, men etter dette går det sakte nedover. Gitarsoloene som krydrer albumet er forøvrig kjappe og nydelige på smak, mens hvert instrument står klart frem i lydbildet. Dette er langt ifra en lapskausproduksjon. Annihilators hovedmann Waters har gjort en strålende jobb med denne.
Duse hardcore-elementer glimter til her og der, men disse ville nok Annihilator tjent mye på å renske helt vekk. Speed/thrash er tross alt sjangeren bandet behersker best. De svake låtene kommer på banen mot slutten av albumet. Den daffe låta "Too Far Gone" er en ren skivebom, og det hjelper heller ikke at Waters låner mikrofonen på dette sporet. Alt i alt et ålreit album, men langt ifra Annihilators sterkeste utgivelse.
Del på Facebook | Del på Bluesky