Annihilator: Schizo Deluxe

Annihilator begynner å få mange år på baken nå. 22 for å være nøyaktig. Lineupen har blitt endret utallige ganger, og heller ikke musikkstilen har vært stabil. Denne gangen hevder imidlertid gitarist Waters at bandet er nærmere sine musikalske røtter enn de har vært på lenge.


Albumet er formelig spekket med groovy og riffbasert metal, men om Annihilator ved hjelp av denne skiva kan tilfredsstille gammelfansen, skal være usagt. Det begynner forøvrig veldig bra. Etter et kort sammensurium av diverse lydklipp, braker det løs med en tung og tett godbit i form av "Maximum Satan". Småharry navn, men låta i seg selv har et kraftig trøkk som virkelig røsker og det lover godt for fortsettelsen.

Bandet klarer dessverre ikke å innfri hundre prosent etter brakstarten. Lydbildet er saftig og herlig tungt, den lekne og thrasha "Drive" følger åpningssporet hakk i hæl hva attitude angår, men etter dette går det sakte nedover. Gitarsoloene som krydrer albumet er forøvrig kjappe og nydelige på smak, mens hvert instrument står klart frem i lydbildet. Dette er langt ifra en lapskausproduksjon. Annihilators hovedmann Waters har gjort en strålende jobb med denne.

Duse hardcore-elementer glimter til her og der, men disse ville nok Annihilator tjent mye på å renske helt vekk. Speed/thrash er tross alt sjangeren bandet behersker best. De svake låtene kommer på banen mot slutten av albumet. Den daffe låta "Too Far Gone" er en ren skivebom, og det hjelper heller ikke at Waters låner mikrofonen på dette sporet. Alt i alt et ålreit album, men langt ifra Annihilators sterkeste utgivelse.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Annihilator: Ingen tegn til alderdom

(26.10.10) Med sitt trettende, selvtitulerte album i bagasjen, var det et sultent Annihilator som inntok hovedstaden og John Dee – denne gang som headliner.


Iced Earth: Lovende Oslo-debut

(24.10.07) (Oslo/PULS): De gjorde det ikke enkelt for seg selv da Iced Earth skulle ha sin første konsert i Norge noensinne og valgte en litt sur mandag å gjøre det på. Med strålende oppvarming av Annihilator ble det likevel en spenstig start på uken for de fremmøtte.


Solid tungrock-program til våren

(22.12.06) Våren tegner til å bli en eneste stor opptur for tungrock-frelste i hovedstaden. Attraksjonene står nemlig i kø både for nostalgikere og fans av nyere saker av den harde sorten.


Annihilator til Sweden Rock

(21.12.06) Canadiske Annihilator med supergitarist Jeff Waters i spissen kommer til sommerens Sweden Rock Festival. Det gjør også amerikanske Point Blank og danske Pretty Maids.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.