Et band for evigheten
(Oslo/PULS): - Dere er så stille og kule - og det er så gøy... sier Pål Angelskår, idet slippkonserten for "Reasons To Hang Around" går mot slutten. Et fullstappa Blå oppfører seg med andre ord nøyaktig slik Minor Majority innbyr til; være stille og kule. Skal man snakke under denne konserten, må man bruke utprega innestemme.
Minor Majority / Blå /
Minor Majority er et sånt band som innbyr til sammenlikninger; "låter omtrent som" osv. Jeg har sett mange relevante og noen heller irrelevante sådanne. Her har du fasiten, slik jeg ser den:
Minor Majority har veldig mye til felles med Jake Ziah, men kanskje enda mer med The Walkabouts. Legg til at "Come Back To Me" låter nøyaktig som R.E.M. på lavgir, og du bør ha en viss peiling.
Jeg tillater meg også å trampe litt i klaveret, for det er liksom ikke så hipt å bli sammenlikna med Dire Straits. Nå er det min oppfatning at Mark Knopflers gamle band stor for noen av høydepunktene i popmusikken på 80-tallet, så fra min side er dette utelukkende et kompliment.
Det neddempa preget i musikken er gjennomført, ikke bare soundmessig, men også spillemssig. Jon Arild Stieng serverer gitarsoli så enkle at de kunne tilhørt soundtracket til Johnny Cash-filmen "Walk The Line". Han kan sikkert gjøre det helt annerledes, om han vil - men han trenger ikke å imponere. For denne måten å gjøre det på passer fullkomment inn i stilen til Minor Majority.
Tom Hell gjester i "Don't Say You Love Me", som for øvrig byr på vidunderlig to- og trestemt sang - og la oss nå bli ferdig med name-droppinga: James Taylor ville ha elska dette bandets vokalteknikk.
En tvers gjennom fantastisk konsert var det, og man behøver ikke være spåmann for å se at 2006 blir et stort år for Minor Majority. De gjør alt riktig, og til slutt på blokka mi står det:
Dette er et band som aldri kan svikte.
Del på Facebook | Del på Bluesky