The Rolling Stones: Rarities 1971-2003
Hypp på åtte minutter Stones-disco? Du får mye mer, men du får faktisk også det: Mick Jaggers egen remix av "Miss You". Det fungerer faktisk helt utmerka.
Det er 16 gode grunner til å kjøpe dette albumet; her fins bare kremlåter. De fleste har du hørt før, men disse versjonene skiller seg såpass klart fra originalene at de meget godt forsvarer nyutgivelse.
Ron Wood er The Stones' second guitarist nesten hele veien, men to spor med Mick Taylor som Keith Richards' gitarkompis er inkludert. Taylor ble medlem etter det tragiske dødsfallet til Brian Jones, bandets grunnlegger, som ble funnet død i et svømmebasseng i 1969 - og hvilken fantastisk gitarist Taylor var i The Rolling Stones!
"Through The Lonely Nights" - en midtempo-ballade i "Wild Horses"-gata - har tidligere vært å høre som b-side til "It's Only Rock 'n Roll" (1974), og byr - ved siden av strøkent spill av Mick Taylor - på fantastisk koring av Keef.
Det andre kuttet der Taylor medvirker, er "Let It Rock" i et opptak fra Leeds University i 1971. Chuck Berry står oppført som komponist, men det kunne nesten like gjerne stådd "trad. rock'n'roll". Dette er tolv takter blues i rock-variant så lenge øret rekker. Helt lik "Johnny B. Goode". Glimrende.
Albumet åpner på samme vis. "Fancy Man Blues" er tradisjonell blues, drevet fram av Chuch Leavells piano, praktfull vokal fra Jagger, en gnistrende Ron Wood-solo, og munnspill slik ikke mange andre enn Mick Jagger spiller det. Sangen dukka først opp som b-side til "Mixed Emotions", etter at Stones i et tiår hadde flørta så mangt og meget som i hvert fall ikke var rhythm 'n blues.
Mitt håp er at at de fortsetter å spille, også den dagen bandets frontmann ikke lenger evner å ha fysikk som en toppidrettsmann. For mitt vedkommende kan de spille "Fancy Man Blues" i en time - jeg trenger egentlig ingen annen Stones-satisfaction. For et fenomenalt bluesband de er! Live-versjonene du her får av "I Just Wanna Make Love To You" (Willie Dixon) og "Mannish Boy" (Muddy Waters) er tåredryppende bra.
Aller fetest er live-utgaven av "Live With Me". Du som har live-albumet "No Security" (1998) i samlinga har hørt den før, men dette er virkelig rock'n'roll som står til 20 både i stil og innhold. Så ble den da også lagd midt i dette bandets ubestridte storhetstid, da 60-tall ble til 70-tall. Før denne plata dumpa ned i postkassa hadde jeg brukt fjorten dager på ett eneste album: "Exile On Main St." (1972) - albumet som for alltid vil bli stående igjen som det beste rock-albumet gjennom tidene. Denne utgaven av "Live With Me" oser "Exile"-kvalitet lang vei.
Er det mulig å toppe dette? Ja, for helt til slutt får Keith Richards styre butikken aleine. I et live-opptak fra Madison Square Garden synger han balladen "Thru And Thru", en låt som originalt er å finne på "Voodoo Lounge" (1994), og som seinere dukka opp som soundtrack i en Sopranos-episode.
Lytt og lær. Dette er ikke bra. Vi snakker himmelsk nytelse.
Del på Facebook | Del på Bluesky