Sir Mick – og alt hans vesen
Er det mulig å skrive en balansert biografi om han som har vært sjef for alt i rock ’n ’roll, Mick Jagger? Ja, faktisk.
Det er god grunn til lure på hvorfor Mick Jagger aldri har kommet opp med noen sjølbiografi. Han er, helt uten sammenligning, rockens største stjerne. Samtidig har han stelt i stand så mange kriser og katastrofer at heller ikke Philip Norman greier å samle dem på drøyt 600 sider. Har virkelig ikke verken hovedpersonen sjøl eller glupe hoder i forlagsbransjen skjønt at «Mick Jagger – The Autobiography» ville knust alle rekorder i salgstall og inntekter i bokverdenen?
Faktum er at Jagger en gang begynte på verket, sammen med en skyggeforfatter i et veletablert forlag. Men så skar det seg, fordi Jagger ikke fortalte noen ting! Han snakka ikke om verken dop eller sex! Dermed måtte det solide forskuddet tilbakebetales – selv om det tok sin tid, for penger har Jagger greier på. Middeklassegutten, som droppa ut av London School of Economics for å bli rhythm ‘n blues-sanger.
Philip Norman har skrevet ei ytterst fascinerende bok. Mick er hovedperson i fortellinga, men dette er like mye historia om The Rolling Stones – The Greatest Rock’n’Roll Band in The World. Det starter med at tenåringene Michael Jagger og Keith Richards ved en tilfeldighet møtes på en jernbanestasjon. Mick har en bunke blues-LP’er under armen. Og resten er historie, kunne det være fristende å si. Men hvilken historie!
Jagger beskrives som arrogant og pengegrisk, men langt fra uten gode sider. Måten han og Keith Richards sparka Brian Jones – bandets grunnlegger – på, var eksemplarisk. Sånn gode kompiser gjør det, i motsetning til hvordan Paul McCartney og John Lennon kvitta seg med Pete Best. Likeledes har Jagger, i store trekk, behandla sine nærmeste godt.
Før Kvinnefronten kommer og tar meg, skynder jeg meg å legge til at det fins et unntak – og det er digert som solsystemet. Mick Jagger har gjennom hele livet vært notorisk utro. Alle har nok visst om det, men neppe at det har vært så til de grader ekstremt. Han har bokstavelig talt spist damer, på eldre dager jenter som har vært halvparten så gamle som han sjøl. Som en av hans døtre skal ha sagt det: «Pappa, det er greit at du tar med deg en ny date, men må hun absolutt være yngre enn meg …?»
Han skal ha hatt sex med en nyansatt sekretær, på kjøkkenet – mens hans daværende hustru, Marianne Faithfull, satt i hagen og koste seg med en kopp te!
Finansmann til fingerspissene, slik at han i dag er milliardær. Det sies at han setter sin ære i dette, at ingen band skal sitte igjen med større del av inntektene fra en turné enn Rolling Stones. Blant annet av den grunn spekuleres det stadig vekk på en ny verdensturné. Hvorfor? Fordi U2 har slått rekorden! Og den skal Mick ha!
Selv om låtskriverne nok ikke var hovedpådrivere i saken, er historia om «The Last Time» illustrerende. Bare spør Richard Ashcroft, vokalisten i The Verve. I 1998 skreiv han «Bittersweet Symphony» til suksessalbumet «Urban Hymns». Men hvor kom disse fiolinene fra, som han hadde sampla? Jo, de stamma fra et lydspor innspilt av Andrew Loog Oldham Orchestra, leda av Stones’ manager. Han lagde easy listening av «The Last Time», og la strykere oppå akkordene til Mick og Keith. «Bittersweet Symphony» inneholdt altså ingenting av Jaggers lyrikk, og heller ingenting av Keiths melodi eller riff. Men en domstol bestemte at alle inntektene fra låta skulle tilfalle Jagger/Richards! The Glimmer Twins in action!
Det styggeste kapittelet i berettelsen om The Rolling Stones er deres tilværelse som skatteflyktninger. «Jeg tenkte rett og slett ikke på skatt», skal Jagger ha sagt idet han omtalte sju meget inntektsrike år – uten å ha betalt ett øre i skatt. Det står selvfølgelig ikke til troende. Og bedre ble det ikke av at de fant et hull i regelverket som gjorde at de slapp unna ved å bo ute av England i ett skatteår. Det ble Frankrike, og noe godt kom da ut av det: «Exile on Main St.» - den beste rockeplata som noen gang er lagd.
The Rolling Stones vil alltid være forbundet med narkotika, og hendelsen på landstedet til Keith, Redlands, vies stor plass. Var medlemmene i Stones tidvis fritt vilt for politiet? Norman påstår det, og mener å kunne føre bevis for at razziaen var regissert av CIA og FBI. Hensikten? Å sørge for at denne guttegjengen aldri fikk visum til USA.
Jagger har prøvd det meste, men lå aldri i front som narkotikamisbruker. Det skulle da også litt til, i et band som etter hvert telte navn som Brian Jones, Mick Taylor og Keith Richards. Jagger havna aldri på heroinkjøret, og justerte rusbruken med åra så å si utelukkende til å gjelde alkohol – og knapt nok det. I dag lever han nærmest som helsefreak, som storforbruker av tredemøller og orange juice.
Marianne Faithfull mener Mick Jagger hele sitt liv har vært offer for «kulhetens tyranni». Det synes å være en presis diagnose. Alle som har vært i nærheten av ham sier det samme: Mick Jagger slutter aldri å være Mick Jagger. Ikke en gang om han oppdager at noen får øye på ham i pyjamasen!
I dag er Jagger sir Mick. Han bestiller gjerne en «pipe», seksti kasser årgangsvin direkte fra Portugal. Han bor i små slott, og er fortsatt sjefen i bandet som bare siden 1989 har spilt inn to milliarder pund. Mick Jagger er kort og godt rock ‘n’ roll i egen høye person. Portrettet Philip Norman tegner av ham er hektende som et av Keiths riff.
Noe å innvende? Egentlig ikke. Jo, forresten. Forlaget kunne godt ha sjekka at ingen på denne kloden kunne se Sputnik i 1958. Begge Sputnik’ene ble skutt opp i 1957!
PHILIP NORMAN
Mick Jagger
Gyldendal
Del på Facebook | Del på Bluesky