ROLLING STONES: Aldri patetisk.

( ) — ROLLING STONES: Aldri patetisk. ( )

Oh No, Not You Again?

Rolling Stones ruller igjen. Drøyt 40 år etter. Mange vil spørre seg om vitsen; har de noe som helst å bevise? Selvfølgelig har de ikke det. Har du lagd Gimme Shelter og Street Fighting Man, har du krav på kunstnerlønn for alltid. På Jorda så som i Himmelen.

Av Arild Rønsen // 19.05.05

Hvor mange timer har jeg brukt på Exile On Main St.? Hvis noen meldte at det fra nå av koster 100 kroner dagen å abonnere på det albumet, så hadde jeg gladelig betalt. Fordi sangene Keith Richards og Mick Jagger har lagd har en verdi som ikke kan betales med penger.

Men er det glupt av dem å legge ut på nok en tur verden rundt? Hvem har behov for å høre Jumpin Jack Flash enda en gang? Jeg mener; dette handler om musikk. Hvem gidder å betale 500 kroner for å la seg imponere, enda en gang, av at Mick fortsatt er sprek som en 20-åring?

Jeg kommer til å møte opp, et eller annet sted - og jeg skjønner alle de andre som gjør det mer enn godt. Vi blir noen hundre tusener - flere millioner, faktisk.

Noen vil si det er patetisk 60-åringer som hadde sin storhetstid for 30 år siden, og som forsøker å late som de fortsatt er 30, med drag på damene. Nå vil jeg tippe Jagger fortsatt har et visst dametekke, også hos de som er sånn cirka halvparten så gamle som han sjøl. Men det er ikke poenget. Så enkelt er det:

Rolling Stones på tur er ikke patetisk, og kommer aldri til å bli det.

Det synet forfekter jeg med stolthet, helt uavhengig av at jeg personlig helst skulle sett at de gikk av med en slags tidligpensjon, eventuelt gikk inn i ordninga for inkluderende arbeidsliv. Der jeg ville hatt dem, det er på Rockefeller. Tenk deg den plakaten ute i Mariboes gate, og kanskje også ut mot Torggata:

1.-14. juni 2005: The Rolling Stones.

Det er jo på sånne plasser de hører hjemme på sine eldre dager, slike steder der aldrende menn har spilt gitar siden gitarmaker Gibson fant ut at det var lurt å plugge seg på strøm. Der kunne de sitte, Jagger & Richards, på hver sin stol, med Charlie Watts og Ron Wood diskret i bakgrunnen, og framføre for eksempel Love In Vain. Eller Its Only Rockn Roll. Eller Sympathy For The Devil. Eller Time Is On My Side. Eller Angie.

Patetisk? De spiller i hvert fall sine egne komposisjoner, Jagger & Richards i motsetning til symfonikere kloden rundt som til stadighet livnærer seg på å spille 250 år gamle coverlåter.

Slike ting sitter jeg og drodler rundt, her jeg befinner meg på Mallorca. Jeg tror det må være for 25. gang. Mennesket trenger noen faste holdepunkt i livet. For meg er Rolling Stones et slikt holdepunkt. Og altså Mallorca, nærmere bestemt Magaluf/Palma Nova der alt blir billigere og billigere for hvert år som går.

Men altså; noen ankerfester her i livet og jeg oppfatter det faktisk som et understatement i sakens anledning, når den foreløpig nyeste singelen til Rolling Stones (det kommer helt sikkert flere) har fått tittelen Oh No, Not You Again.

It kicks some ass, sa Keith Richards i New York da han ble bedt om å karakterisere bandets kommende album. Jeg tror ham på hans ord, som alltid og sender hans avskjedsmelding til de frammøtte journalistene i retur:

May God have mercy on your soul.

Del på Facebook | Del på Bluesky

(11.07.21) Det vil komme mange «jubileumsutgaver» etter hvert. Det begynner å bli både 50 og 60 år siden noen av de mest kjente albumene innen rockemusikken ble utgitt. Neste år er det faktisk 60 år siden Bob Dylan debuterte i albumformat. Her i PULS kommer vi ikke til å omtale alle disse merkesteinene, men vi varsler en solid gjennomgang av Joni Mitchells «Blue». Litt på etterskudd snakker vi om Rolling Stones’ «Sticky Fingers», utgitt 23. april 1971.

(14.05.08) Martin Scorsese er ikke ukjent for de med et lidenskapelig forhold til musikk og film. Han har tidligere gitt ut legendariske The Last Waltz med The Band og den kritikerroste No Direction Home, en biografi med Bob Dylan. Denne gangen har Scorsese gitt oss Rolling Stones på lerretet. Så gjenstår det da å se om albumet er like sterkt som den kritikerroste filmatiseringen av konserten.

(13.09.05) La oss først få gjort unna det åpenbart pinlige. Singelen, "Streets Of Love", er av det slaget som får meg til å klype meg sjøl i armen - og se på coveret et par ganger til for å være sikker. Har Keith Richards virkelig vært med på å skrive dette mølet? Deretter går det bedre - og det åpner aldeles fortreffelig.

(12.03.03) Den kinesiske regjeringen har sett seg nødt til å be Rolling Stones droppe et par livenummer under de forestående konsertene i Bejing og Shanghai. Årsaken er referansene til sex i tekstene til låter som "Honky Tonk Woman" og "Let`s Spend The Night Together".