Surferosa: The Force
I rett setting har Surferosa laget et ålreit album. Men hvis glamkjolen er for liten og nærmeste åttitalls-disco er milevis unna, kan du få trøbbel med å få maks utbytte av "The Force".
Det finnes musikk for enhver anledning. Noe av det som skiller de beste platene fra de middelmådige, er at klassikerne gjerne har bredere nedslagsfelt, og derfor fungerer like bra natt som dag - ute eller inne.
Med Surferosas andre album må forholdene være skreddersydde for å få optimalt utbytte av plata. Lørdag kveld, vennegjeng på lykkepiller og rikelig med boogeplass; suksess. Men ellers; bare nesten.
Vokalist Mariann Thommassen skriker mindre og synger mer nå enn før. Det er for så vidt OK, men et Surferosa med mindre intensitet og guts enn tidligere, mister også noe av særpreget som gjorde bandet spennende. Det hjelper heller ikke at låtene har en tendens til å gli over i hverandre, og til tross for at det produksjonsmessig høres proft ut, klarer Surferosa ikke å svare til forventningene med denne utgivelsen.
Når sant skal sies er det nettopp partymusikk Surferosa lager, og derfor bør de kanskje også vurderes ut fra det. Men når platas mest lovende spor, Prestige og Human Fool, drepes av refreng som høres ut som mellompartier, misbruker også bandet muligheten til å heve platas helhetsinntrykk.
Noen hyggelige øyeblikk inneholder riktignok "The Force", og Impulsive (Did I) tåler sammenligning med hvilket som helst annet popsynth-band, men er alene ikke nok til å redde plata fra betegnelsen middelmådig.
Del på Facebook | Del på Bluesky