Serena Maneesh: Serena Maneesh

Serena Maneesh serverer støy med stil. Det etterlengtede debutalbumet kan virke stillestående, monotont og bråkete ved første gjennomhøring, men blar man litt lengre inn i musikken, finner man en del snadder for øregangene. Likevel tar støyen overhånd på en god del av materialet, og skiva er totalt sett ikke så fantastisk som mange skal ha det til.


Emil Nikolaisen er sjefen i Serena Maneesh - en mann med mange jern i ilden. Han har holdt hus i band som Silver og The Loch Ness Mouse, og vært bakmann for en rekke indieband i både inn- og utland.

Nå er det Serena Maneesh det dreier seg om. Et femhodet troll som buldrer over deg og leverer kraftige flashbacks fra band som My Bloody Valentine. Støyrock, altså. Ikke akkurat en hip og trendy musikksjanger, og den mangler vel forsåvidt også stolte tradisjoner. Det er nemlig ingen enkel sjanger de har valgt å bryne seg på. Altfor mange tilfeller av støyrock ender opp som, ja - nettopp støy. Kunsten er å balansere på grensa mellom det musikalske og det bråkete, og der treffer Serena Maneesh bare tidvis. De gode melodiene er kanskje ikke det bandet legger mest vekt på, men det kunne de med fordel gjerne gjort. Man må virkelig kjempe for å få med seg essensen her, men ting som "Don`t Go Down Here" og "Drain Cosmetics" gjør bryet verdt.

Dette er dog ikke noe album som kommer til å bli ihjælspilt i min stue. Støyen tar overhånd i for mange tilfeller, og da sitter vi igjen med et ute-av-kontroll-album som får godkjent karakter.


Del på Facebook | Del på Bluesky

120 uforglemmelige minutter

(04.02.07) (Oslo/PULS): Elektronisk, liksom? Vel har de tidvis tre keyboardister i sving, og gudene skal vite at det er mange duppeditter som spiller på lag. Men 120 Days låter per i dag gitar, gitar og gitar – vevd inn i et sound som føles altomfattende. Kaskader av lyd. Dette er den beste konserten jeg har vært på siden Miles Davis i Molde. De som kjenner meg, skjønner at da – da er det alvor.


Serena Maneesh: Støy med stil

(23.02.06) (Kristiansand/PULS): Under Alarmprisutdelingen i januar ble Serena Maneesh vinnerne av den nyetablerte Turnèprisen. Det innebærer at de får tilbud om preproduksjon og ti dager studiotid i Rikskonsertenes studio, og at de nå får muligheten til å vise seg fram på en større norgesturnè. I går stoppet støyrockerne i Kristiansand. Det ble en uvanlig kort og intens seanse.


Full utblåsning fra Serena Maneesh

(01.09.05) (Kristiansand/PULS): Serena Maneesh har fått en håndfull flotte anmeldelser for sin selvtitulerte langspillerdebut som ble sluppet tidligere denne uka. I går var de gjester på sesongens andre TrashPop-arrangement på Charlies Bar i Kristiansand.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.