Ricochets: Isolation
Å følge opp gigantplata "The Ghost Of Our Love" er ingen enkel oppgave, men med "Isolation" klarer jaggu plankebyens stolte rockesønner å tangere forgjengeren. Begge tomlene opp for Ricochets, som nå bør kunne utvide fanklubben sin enda mer.
Ricochets anno 2005 er ikke veldig forandret fra sist vi møtte de på comeback-skiva "The Ghost Of Our Love". Bandet var som kjent borte i en periode etter debutalbumet, men kom råsterkt tilbake i 2003 med nevnte album. Med den skiva tok Ricochets steget opp i elitedivisjonen av norsk rock. De er også et helvetes godt liveband, og i tida etter slippet av "The Ghost Of Our Love" har bandet gjort ikke mindre enn 19 konserter i Oslo, hvorav 18 har vært utolgt.
"Isolation" sies å være siste del i en trilogi som startet med "Slo-Mo Suicide" (2001) og "The Ghost Of Our Love" (2003) - begge forøvrig nominert til Spellemannpris - og det tredje stadiet i tristessetrilogien, er altså isolasjon. Tekstene er fremdeles ført i pennen på desperat vis av vokalist Trond Andreassen, i samarbeid med Christian Bloom.
Første låt starter vart og forsiktig med Sven Poppes følsomme tagenter, som også driver fram låta etterhvert som den velter over til å bli en meget god Ricochets-låt med et beundringsverdig catchy refreng. Singelen "A Little Bit More" skrur tankene tilbake til førstesingelen fra det forrige albumet, "Nobody Around", og ligger kvalitetsmessig på minst like høyt nivå. Ikke mye å utsette på skivas to første låter, gitt! Tittelkuttet som dukker opp som spor tre, mangler det gode refrenget, men allerede på neste låt "No Good" er Ricochets tilbake på topp, med et nesten overpompøst refreng, som av en eller annen grunn får meg til å tenke på Meat Loaf (!). Men la deg ikke skremme, låta er meget bra! Andre høydepunkter er den dunkle episke og småteatralske låta "Written On My Grave".
Etter mange gjennomhøringer må jeg bare bøye meg i støvet å si at de resterende låtene på albumet er av førsteklasses kvalitet. Fengende, sterkt, dramatisk, styggvakkert og forførende er superlativer som burde passe godt til det meget sterke låtmaterialet Ricochets presenterer her.
I tillegg kjenner de sin begrensning, og serverer oss bare ni låter på dette nye albumet - en taktikk undertegnede alltid har hatt sansen for; kvalitet framfor kvantitet.
Når Madrugada har klart å bli allemannseie i løpet av våren, burde alt ligge til rette for at Ricochets kan få samme status blant det platekjøpende publikum - men gutter, dere MÅ ikke være med på VG-lista topp 20-turnèen av den grunn...
Del på Facebook | Del på Bluesky