Anneli Drecker: Frolic
Det er lenge sien Anneli Drecker var del av et innovativt musikermiljø; det miljøet som lengst nord i kongeriket lekte med helt nye måter å lage musikk på - via maskiner. hun utfordrer sånn sett ikke mer, uten at det betyr at hun lager dårlig musikk. For det gjør hun på ingen måte.
"Frolic" er nøyaktig like moderne eller umoderne som Annie Lennox, og på sett og vis kan man si plata er et steg i retning Bertine Zetlitz. Mange av Anneli Dreckers litt eldre fans vil sikkert ikke oppfatte akkurat det som noe kompliment.
Forskjellen er at Drecker ikke tør å gå så minimalistisk til verks som Zetlitz. Anneli kunne neppe kommet opp med en så "enstonig" - men til fingerspissene utsøkt! - poplåt som eksempelvis "Adore Me".
"Frolic" er pur pop, slik den i all hovedsak utspilte seg i England på 80-tallet. Denne typen popmusikere oppfatter gjerne gitaren som gammeldags, i hvert fall skyr de den i sine produksjoner. Her er det synthesizere for alle penga.
Kunne dette albumet like gjerne vært lagd i 1985 som i 2005? Svaret er ja. Og det gjør forsåvidt ingen ting; tenk så mange der ute som går rundt og håper Rolling Stones skal lage et album som låter nøyaktig sånn som "Exile On Main St." fra 1972 gjør!
Låtmaterialet holder jevnt over høy kvalitet. Personlig har jeg en forkjærlighet for "Desire", der det perkussive er spesielt spenstig - i retning Nils Petter Molvær.
Smått irskinspirerte "Angel Bossanova" er også nydelig, mens kollegene i Roÿksopp gjør utmerka arbeid i "You Don't Have To Change". Og som vanlig; Anneli Dreckers vokale innsats er av ypperste klasse.
Del på Facebook | Del på Bluesky