Iron & Wine: Our Endless Numbered Days

Den underlige filmlæreren Sam Beam fra Miami beskriver meningen med livet - kjærlighet og lykke - så hjertet mitt nesten brenner opp: "she says, if I leave before you, darlig / don't you waste me in the ground / I lay smiling like our sleeping children / one of us will die inside these arms /eyes wide open, naked as we came / one will spread our ashes around the yard".


Herregud, hva betyr det at Sam Beam verken har stemme eller klimprer gitar bedre enn menigmannen, når han skriver tekstlinjer som dette?

"Our Endless Numbered Days" er så totalt overskygget av stor poesi og musikalsk innlevelse at jeg aldri rekker å kjede meg eller plages av Beams amatørtekniske fingerbevegelser på gripebrettet.

Jeg storkoser meg, og vil helst være alene nå. Tenne stearinlys og slå av mobiltelefonen. Jeg puster tungt og sakte, og vil be deg om å gjøre det samme. Saktepuls og tålmodighet er en forutsetning for å høre "Our Endelss.." uten avbrekk.

For det går langsomt med Sam Beam, eller Iron & Wine som han også kaller seg. Veeeldig sakte. Stort sett er det bare han og kassegitaren, helt alene med en gammel opptaksmaskin.

Forrige gang han spilte inn plate, satt han hjemme i stua i Miami. "Our Endless.." er spilt inn i et "ordentlig" studio, fordi han ikke vil låte for lo-fi. Dessuten ønsket han at låtene skulle stå for seg selv, uten miksmastern på kjøkkenet i underetasjen eller med naboens gressklipper som perkusjonist.

Men selv om lydbildet låter "renere" enn forrige gang, har Sam Beam bevart det personlige og eksklusivt intime fra debutplata. Jeg tenker fortsatt at han sitter ved siden av kona si på sengekanten og fremfører låtene sine med lukkede øyne.

For han synger om kona si på "Our Endless..", og om kjærligheten til de to døtrene sine. Han skildrer små opplevelser i hverdagen, og knytter dem opp mot store spørsmål, som livet og døden eller kjærlighet og hat. Og han skriver i metaforer som tegner de herligste fantasibilder.

Men mest av alt uttrykker han en gledesrus over sin egen livsituasjon. Om hvor fantastisk livet hans er akkurat nå, men hvor ufattelig nære ulykken kan befinne seg.

Slik skaper han friksjoner i lyrikken. Lykke møter skyggedaler, og fantasi møter virkelighet. Og stemmen som synger ordene, den låter ren og farskjærlig - nesten like inderlig som min egen fars røst når han sang nattasanger for meg da jeg var liten.

Gitaren og harmoniene, derimot, de hvisker av sorg og en lengselsfull angst, som jeg slett ikke kjente til som guttunge. Tonalt tråkker Iron & Wine midt i sadcore-salaten, der depresjons-maradonaer som Elliott Smith og Bonnie 'Prince' Billy har vært før ham. Så lenge du lukker ørene for hva han synger om, er det en slik type "tonal tristhet" du hører i "Our Endless..".

"Nok en halvtrist mann med kassegitar", tenkte jeg første gang jeg hørte Iron & Wine. "Dette var kjedelig".

Men ikke la deg lure av sløve lytterører og kjedelig sjangerpjatt, slik for eksempel Dagsavisens anmelder vitterlig er blitt. Iron & Wine krever at du jobber med plata hans; at du leser tekstene og forstår dem som et resultat av èn persons tanker og følelser. Først da vil du lære- og føle mer av hva Iron & Wine står for.

Det er altfor lettvint å kalle han broren til hvemsomhelst annen mann med kassegitar og følelser. Sam Beam er Sam Beam, vær snill å forstå det! Man er da ikke sjelelig beslektet med alle andre som spiser leverpostei til frokost!?

Men som sagt: Du må utvise tålmodighet i lytterstolen, og du må likestille tekstene med det harmoniske. Hvis ikke blir "Our Endless Numbered Days" en ufortjent middelmådig opplevelse.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Iron & Wine: The Shepherd's Dog

(13.11.07) Bak navnet Iron & Wine finner man folk-rock artisten Sam Beam. Denne skjeggete karen tråkker rundt i samme omgangskrets som gutta i Calexico og sannelig har han vel ikke også fått noen av dem med seg på sin siste skive ”The Shepherd’s Dog”. Dette er noe så rart som moderne folk-rock med et lite hint av elektronika som virkelig vokser for hver gang man hører den.


Calexico og Iron and Wine til Rockefeller

(07.12.05) Det ligger an til å bli en stor americana-aften på arbeidernes dag. 1. mai neste år står nemlig både Calexico og Iron and Wine på Rockefellers scene.


Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!

(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.


Vidar Lønn-Arnesen (1940-2025)

(17.10.25) Vidar Lønn-Arnesen er død. En av landets mest markante forkjempere for populærmusikken er borte.


Oh Lord! Som Paal Flaata synger Elvis!

(17.10.25) Han er en makeløs flink sanger. Herregud - Paal Flaatas barytonrøst er hjerte og smerte, herfra inn i evigheten.


Raven Blacks deilige heksebrygg

(15.10.25) Goth, metal, klassisk og teater. Himla kult!


D'Angelo (1974-2025)

(14.10.25) R&B- og soul-legenden D'Angelo har gått bort etter en kamp mot kreft i bukspyttkjertelen. Han ble 51 år gammel.


Hvilket album fra Suzanne Vega!

(14.10.25) Mye mystisk skal skje de neste ukene om ikke dette albumet vil ligge på min Topp 10 for 2025. For en låtskriver Suzanne Vega er! Og for en formidler hun er!