Karen Jo Fields : Chase The Blue
Robinson-Christer finansierte det utmerkede debutalbumet "Embrace Me" for tre år siden. Nå er Karen Jo Fields tilbake med en usedvanlig sterk oppfølger; "Chase The Blue" fortjener all oppmerksomhet den kan få.
Noen ytterst få artister har evnen til å skape uforklarlig magi av enkle og gjenkjennelige byggeklosser. Høstplata "Chase The Blue" beviser at Karen Jo Fields tilhører denne minoriteten, som de fleste musikere bare kan drømme om nærme seg.
I tilfellet Karen Jo Fields, er kunsten satt inn i en moderne singer-songwriter-tradisjon, der idealet er å se verden med tristvakre skråblikk fra stillferdige intimrammer. Karen Jo Fields er riktignok verken påtrengende privat eller sytete, slik mange sjangerkollegaer ender opp med å være. Men selve uttrykket er der - ett stykk sterk jente med egne tanker og god meloditeft, backet av et dyktig band og rattet sammen av kreative produksjonsfingre.
Resultatet er underlig fantastisk. Alt bare flyter avgårde, uavhengig om det er trykkende fengelåter eller Karen Jo Fields alene med kassegitar. Kunstneridentiteten hos Karen Jo Fields ligger tjukt utenpå hver eneste akkord som spilles, og hver strofe synges med 110 prosent overbevisning. Når hun først klarer dette, og resten av produksjonsteamet fikser å trekke trådene i nøyaktig samme retning - da er det ikke langt igjen før adjektivet "perfekt" er den mest dekkende beskrivelsen for "Chase The Blue".
Plata er i hvertfall en perfekt i Karen Jo Fields' målestokk. Jeg tror ikke hun kunne ha laget en bedre plate nå.
Likte du Aimee Manns musikk på soundtracket til Magnolia, kommer du til å elske tittelkuttet "Chase The Blue". Hvis ikke finnes det nok av andre godbiter å ta av, både glade stykker og triste stykker.
Kjøp gjerne uhørt.
Del på Facebook | Del på Bluesky