Dio med livslang leveringsgaranti

(Oslo/PULS): Har denne mannen noengang gjort en dårlig konsert? Det virker som om det er totalt umulig for Ronnie James Dio å virke uinspirert, sliten i stemmen og ute av stand til å levere. På sitt "Killing The Dragon"-besøk nummer to beviste han altså igjen.


Dio / /


Craig Goldy er tilbake, og er Dios gitarist for tredje gang. Lederjobben i hans limousin-firma (!) ble for tøft å kombinere med rock'n roll, så han hoppet av etter Magica våren 2001. Om doningene er solgt unna og businessen er avsluttet vites ikke, men han har altså tatt over igjen etter at David Coverdale rappa Doug Aldrich til et gjenforent Whitesnake tidligere i år.

En annen Whitesnake-assosiert gitarist, Ratt-gitarmann Warren DeMartini ble først annonsert med jobben. Hvorfor det nå ble som det ble har aldri kommet helt frem, men det er på det klare at godeste Ronnie vil bruke Goldy på den kommende fortsettelsen på Magica-sagaen, så da er vel besetningen spikret for noen år.

Konserten ble en oppløftende affære, som vanlig. En fordel Dio har i livesammenheng er at han liker å eksperimentere litt, og skifte låter relativt ofte. Da går det også an å gå på Dio-konsert år etter år. I tillegg til stammen med "Holy Diver", "Heaven And Hell", "Stand Up And Shout" og "Rainbow In The Dark" dukker det opp låter vi ikke har hørt på en god stund.

Denne gangen var det først og fremst "I Speed At Night", "Evil Eyes" og "Dream Evil" som ble overraskelsene, mens materiale fra den ikke så aller verste Sacred Heart ser det ut som vi må vente enda lengre på. Det hadde virkelig gjort seg med en "King Of Rock'n Roll" eller "Hungry For Heaven". Av Sabbath- og Rainbow-låter fikk vi et gledelig gjenhør med "Stargazer" og "Mob Rules", samt helt på tampen "Man On The Silver Mountain" i sin vanlige smelting sammen med "Long Live Rock'n Roll".


RONNIE JAMES DIO: Long Live Rock'n Roll! (Foto: Odd Inge Rand)

Mannskapet til Dio gjør som vanlig en solid jobb. Bassist Jimmy Bain og ex-AC/DC, ex-UFO-trommis Simon Wright utgjør et stødig komp og sistnevnte klarer også å lage underholdende trommesoloer. Craig Goldy gjorde også en knallgig etter å ha vært skikkelig kjip i SpektrumDio, Alice Cooper og Ratt-besøket i april 2001. Da var han rett og slett sur, lei og lite inspirerende.

Men mannen som overgår de fleste er altså Ronnie James Dio. Han elsker publikum og publikum elsker han. "Long Live Rock'n Roll" er hans udødelige motto, og når han fremdeles er så bra som han er er det ingen fare. Rock'n roll vil leve lenge ennå.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Heaven & Hell: Neon Nights - Live At Wacken (CD/DVD)

(03.12.10) 16. mai i år stilnet den sterkeste stemmen i tungrocken de siste 35 år. Ronnie James Dio ble 67. "Neon Nights" er en verdig avskjed for veteranen, foran et gigantisk publikum på fjorårets Wacken-festival i Tyskland.


Dio tapte kampen mot kreften

(17.05.10) Etter å ha vært kreftsyk siden i fjor høst, døde Ronnie James Dio (67) søndag kveld, 16. mai. En stor karriere er over, og rocken har mistet sin mest kraftfulle stemme.


Ronnie James Dio har fått kreft

(26.11.09) Mange metall-fans ble skuffet da det i forrige uke ble annonsert at Dio hadde avlyst vinterens Europa-turne. Dette inkluderte Oslo-konserten 4. desember. Nå er årsaken gjort kjent; Ronnie James Dio, bandets grunnlegger og frontfigur, har fått diagnosen magekreft.


Dio: Rockens eldstemann leverte igjen

(02.06.08) (Oslo/PULS): Rockebransjen er full av veteraner som fremdeles gjør greia si til varierende hell. En av de eldste er Ronnie James Dio som blir 66 i juli i år, og som kun har Charlie Watts fra Stones og Paul McCartney "foran" seg. På fredag beviste godeste Dio at han fremdeles har både stemme og fysikk i orden ennå.


Black Sabbath blir Heaven & Hell neste år

(25.11.06) Ronnie James Dio er allerede i studio med Geezer Butler, Tony Iommi og Vinny Appice for å spille inn to låter til samlealbumet "Black Sabbath : The Dio Years" som kommer neste år. Neste sommer blir det turné, under bandnavnet "Heaven & Hell".


En feilfri trippelaften på Sentrum

(05.12.05) (Oslo/PULS): Det ble årets voksenkveld på Sentrum Scene da de gamle storhetene Asia, Uriah Heep og Dio trommet sammen til trippelkonsert og leverte til toppkarakter alle tre.


Fuktig kveld på Rockefeller

(07.09.02) (Oslo/PULS): Tungrocklegenden Ronnie James Dio trakk, ikke uventet, nok fans til smekk fullt hus på Rockefeller, og stemningen var mildt sagt formidabel til tross for fuktplager på scenen.


Dio: Killing The Dragon

(11.08.02) I en alder av 60-something er atter en gang Ronnie James Dio plateklar. Etter å ha funnet tilbake til 80-talls uttrykket i konseptplata "Magica" fra to år tilbake, er "Killing The Dragon" en plate med samme sound, og nok en ny gitarist.


We are The Goon Squad ... og som de kom!

(11.01.26) Årets første konsert for min del, og standard er satt. En feiring av David Bowie. Jeg håper at det blir på Rockefeller neste år!


Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.