- Han eier Amerikas hjerte

24. mars 1999 ble Bruce Springsteen stemt inn i The Rock’n’ Roll Hall of Fame. U2’s vokalist Bono, holdt i den anledning denne talen på Waldorf Atoria, New York:

Av Britt Nesteby Obrenovic // 19.06.03

---

Han har ikke gjort det rockstjerner flest gjør. Han ble rik og berømt, men lot han den enorme suksessen ta overhånd? Ingen narkotika–arrestasjoner, intet blodskifte i Sveits. Ennå mer bemerkelsesveridg; han spiller ikke golf! Ingen håpløse hårfrisyrer – ikke en gang på 80-tallet. Ingen videoer iført kjole, ingen pinlige filmroller, ingen slanger som kjæledyr, ingen aper. Ingen kunstutstilling med egne bilder. Ingen offentlige ildspåsettelser.

Rockstjerner skal liksom leve som i en såpeopera. Ja, så sant de ikke begår selvmord, da. Det er jo ikke mulig å være stor legende uten noen drawbacks, uten å være tilnærmet sosialt ufør. Det går rett og slett under kategorien forbudt. Utseendet ditt må jo i det minste ha forfalt. Alle andre har jo det. ”Har du sett han, eller…? Madama Tussauds vokskabinett er jo levende i forhold!”

Så… har vi Bruce Springsteen. Den vakre moderen med de grublende brune øyne, øyne som gjennomskuer Amerika. Låter så flotte at de får andre låtskrivere til å føle seg som vandrende katastrofer. Bruce har spilt i hver eneste bar i USA, på hver eneste stadion. Større credibilitet? Det er ikke mulig, ikke i levende live.

Den Bruce Springsteen vi så lenge har kjent, vil aldri forlate denne verden som dum og uvitende. Han trodde aldri på mytologien som ødela så mange mennesker. Han laget sin historie – der helt vanlige liv ble spesielle og heltemodige.

Bruce Springsteen; vi kjente oss igjen i ham – likevel forblir han en helt uvirkelig assosiasjon. Til og med hans eget band ser ut til å stå i giv akt når han entrer rommet. Han er Amerikas poet og kritiker. Han er folkelig og tilgjengelig - på samme tid så privat, skjermet og uoppnåelig. Kanskje ikke så rart. Opprinnelig er han irsk-italiensk, og navnet skulle tilsi at han var jøde. Hva mer er å si? Legg til en stor, afrikansk saxofonist – og, la meg si det sånn – er du i samme rom da… da er det ingen som kommer til å kødde med deg.

1974. Jeg var 14 år, og også jeg skjønte at the 60’s var over. I musikken var det soft-rock og fusion som gjaldt. The Beatles var borte, Elvis var i Vegas. Hva var det som foregikk? Ingenting. Bruce Springsteen entret arenaen – reddet musikken og skinnjakkene fra bløffmakerne, tok lyrikken tilbake fra eventyrerne.

(Bono synger):
”Now the greasers, they tramp the streets and get busted for sleeping on the beaches all night, and them boys in their high heels, and Sandy, their skins are so white. Oh, Sandy, love me tonight, and I promise I’ll love you forever.”

Jeg befant meg i Dublin, Irland – men skjønte godt hva han snakket om.

Her kommer det plutselig en fyr tilnærmet Brando, Dylan og Elvis. Hvis John Steinbeck kunne synge, hvis Van Morrison kunne kjøre en Harley Davidson… han var noe nytt, også. Han var den første antydning av Scorcese, den første anelse av Patti Smith, Elvis Costello, The Clash… Han avsluttet epoken med langt hår, brun ris og slengbukser. Slutt på tjue minutters trommesolo. Godnatt Haight-Asbury! Hello, Asbury Park!

Amerika hadde stagnert da Springsteen dukket opp. Presidenten hadde nettopp, i skam og fornedrelse, tatt sin hatt og frakk og gått. USA hadde tapt sin første krig. Det var slutt på oljen, den jappetiden var over.

Bruce Springsteens visjoner derimot, var større enn oljeinntekter og fine biler. Bruce fikk deg til å tro at drømmene ikke var tapt, tap og svik måtte følges av noe modigere, noe større. Han sang: ”Now you’er scared and you’re thinking that maybe we ain’t that young anymore.” Det krevdes mot for å være romantisk nå. Han visste han kunne tape, likefullt var utfordringen verdt å ta. Nettopp derfor var den viktigere enn noen gang.

Vi snakker om en ny visjon, et nytt samfunn, mer enn det. Alle rockgrupper er jo en slags start på en ny religion. Bruce samlet sine likesinnede. The E-Street Band var ikke bare en rockgruppe, en gategjeng. De var et brorskap. Zealots som Steve Van Zandt, biskopen Clarence Clemons, den hellige Roy Bittan, korsfarerne Danny Federici, Max Weinberg, Gary Tallent – og senere Nils Lofgren. Sist, men ikke minst, Jon Landau, Jon Landau, Jon Landau, Jon Landau, Jon Landau. Hva kaller du en mann som velger sin beste venn til manager og produsent? Du kaller ham The Boss. Og Springsteen giftet seg heller ikke bare med en nydelig rødhåret kvinne fra Jersey Shore. Hun kunne synge, hun kunne skrive, og hun kunne be sjefen sjøl ryke og reise.

For meg og resten av U2, handlet det ikke bare om måten han beskrev verden på, men om hvordan han forhandlet. Han var kartet, instruksjonsboken: Hvordan være del av bransjen,uten å bli som den?

Generøsitet – det er ordet som dekker måten han behandlet oss på. Anstendighet. Store ord som kanskje kan ta deg litt på senga. Jeg minnes Bruce ledet Amnesty Internationals turné for samvittighetsfanger. Jeg husker jeg tenkte: ”Wow – har det noen gang eksistert en samvittighetsfange, så må det være Bruce Springsteen.” Integritet kan være en spøk, en plage… om musikken din når andre kanter av byen, der folk ikke venter å finne deg.

Jeg husker at jeg en gang sto i heisen sammen med Bruce, the Gentleman. Han ignorerte meg fullstendig, og sto bare og stirret rett ut i luften. Jeg ble sønderknust. Idet han skulle gå ut stanget han i døren, og jeg innså at det umulige var et faktum. Min gode Gud: Bruce Springsteen, ”Buddha”, fra min ungdom, var pakka! Dritings som en dupp! ”Instruksjonsboken”, tenkte jeg – ”hvordan man opptrer offentlig…” Det var en enorm lettelse å se mannen i denne tilstanden.

Uansett – noe var i ferd med å skje. Som fan kunne jeg se at min helt begynte å gjøre opprør mot sitt eget, offentlige image. Det ble enda mer interessant på ”Tunnel Of Love” – idet han aktivt begynte å kle imaget av seg. Et fantastisk knippe låter, hvor sjefen gikk seg selv i sømmene, før noen andre rakk å gjøre det.

Tabloidene kunne for øvrig aldri avsløre nyheter om Bruce Springsteen. Fansen var alltid orientert først, via musikken. Vi visste han virvlet rundt. Vi kunne føle at han var i fritt fall. Ikke i forvirringens og villredets navn – men i kjærlighetens.

Vi kaller ham The Boss – noe stort bullshit, selvfølgelig. Han er ikke The Boss. Han arbeider for oss. Mer enn en sjef. Han er innehaveren over alle innehavere. For Bruce Springsteen eier Amerikas sjel.

(Oversatt av Britt Nesteby Obrenovic)

---

Del på Facebook | Del på Bluesky