50 år siden «Born to Run» - men her er "Tracks II"!

I dag, 25. september, er det 50 år siden «Born to Run» kom ut. En merkedag i Bruce Springsteens fantastiske karriere. Men i det herrens år 2025 har Springsteen-fans mye mer å glede seg over. «Tracks II: The Lost Albums» er på grensa til en overmenneskelig produksjon.

Av Arild Rønsen // 25.08.25

---

I anledning jubileet slippes en låt som ble liggende til overs etter bortimot ett år i studio. «Lonely Night in the Park» er helt OK, men ikke bedre enn at det er fullt mulig å forstå at den ikke fikk plass på «Born to Run» - det skulle noe til å blande seg inn mellom tittelkuttet, «Thunder Road», «Backstreets» og «Jungleland».

Når jeg hører gjennom albumet i dag, har jeg vanskelig for å plukke en favorittlåt. «Born to Run» er i sannhet a bombshell av et album, fritt for dødpunkt. Alt som kan ha vært overflødig er renska bort av nennsomme fingre på mixepulten.

«Tracks» fra 1998 var en fin samling av B-sider, demoversjoner og ikke utgitte sanger. Helhetsinntrykket var likevel mye kuriosa, om enn helt essensielt for blodfansen.

«Tracks II: The Lost Albums” er noe ganske annet. 83 låter fordelt på sju album. I vinylformat – 9 LPer. 74 av sangene har vært holdt så godt skjult at du må ha vært i studio eller øvingsrommet for å ha hørt noen av dem.

Innspillingene er gjort i tidsrommet 1983-2018, og du må nesten høre dem for å fatte spennvidden i dette stoffet. Når Springsteen nå har dykka ned i arkivene, har han bedrevet uforlignelig pop-historisk historieskriving.

«Tracks II: The Lost Albums” er helt nødvendig for å forstå Bruce Springsteen, men like mye for å forstå moderne, amerikansk rock-historie. Det er nå bildet av bautaen Bruce Springsteen virkelig kommer til syne.

Underveis møter vi en Springsteen som har vært ukjent for de fleste av oss, og ikke la deg lure av at mesteparten av albumet som ligger først – «L.A. Garage Sessions ‘83» - inneholder relativt lett forgjengelige sanger, blant annet en simpel utgave av «My Hometown».

«Streets of Philadelphia Sessions Album» har en helt annen kvalitet. Du kjenner soundet fra filmmusikken; forsiktig trommemaskin-komp, alt er holdt helt nede – også det som lyder som outtakes fra «Tunnel of Love» eller «Human Touch». Springsteen styrer i hovedsak disse innspillingene på egenhånd. Alle disse ti låtene er mat for gullgravere.

Det skulle gå mer enn ti år fra «The Streets of Philadelphia» før Springsteen igjen forsøkte seg på filmmusikk. «Faithless» inneholder musikk til en film som aldri ble noe av (!), og ble spilt inn i 2005/06. Låtene vil muligens huskes best som bevis på at også Springsteen har latt seg involvere i mislykka prosjekt. De sterkt religiøst inspirerte sangene er på ingen måte verdiløse - Give me my ticket, Lord // And let me ride. De er bare ikke helt der, i hvert fall ikke uten bildene.

Et NB! ved leirbålsangen «All God’s Children», der det virkelig er grunn til å lure på om ikke Tom Waits var innom studio.

Over til «Somewhere North of Nashville”, og det med et brak! “Repo Man” (og nesten identiske «Detail Man») er høypotent countryrock henta fra aller øverste hylle. Sånn kan det gjøres, innafor ytterst enkle kompositoriske formler som ble funnet opp lenge før Springsteen ble født. Masse steel-gitar og akustisk piano.

Han synger fantastisk på «Poor Side of Town», og det må vel være et tidsspørsmål før den foreligger på plate med Willie Nelson?

Dette albumet kunne lett sklidd inn blant mine absolutte favoritt-Springsteen-album – helt der oppe, sammen med top of the pops, «Lucky Town».

«Inyo» er ti sanger der innholdet kretser rundt problemene på grensa mellom Mexico og USA. De fleste ble skrevet på hotellrommet da Springsteen var på turné med sangene fra «The Ghost of Tom Joad» (1995). Akustisk gitar.

Lyden av Mexico blir spesielt tydelig i «Adelita» og «The Lost Charro», låter som inkluderer mariachi-musikere – fioliner og trompet.

Bruce Springsteen som crooner? Smørsanger, oppi et komp av søte fioliner og like søtt jentekor? Musikal-vokalisten Bruce Springsteen? Og ikke minst, musikal-komponisten Bruce Springsteen? "Twilight Hours" låter nydelig, men her setter han virkelig kjernepublikumet på prøve. Lengre unna «Born to Run» er det vanskelig å komme.

Her vrimler av mystiske akkorder (til Springsteen å være) – ja, Burt Bacharach svever over vannene. Noen vil kalle dette easy listening («Follow the Sun»), men dette er hundre prosent sikkert grundig gjennomtenkt. På sitt beste når Springsteen faktisk opp til samarbeidet mellom Bacharach og Elvis Costello, mens «Lonely Town» og «September Kisses» ville vært prydbusker i enhver Andrew Lloyd Webber-musikal – gjerne med «I’ll Stand by You» som avslutningshymne.

Volum 7, «Perfect World», er ikke noe helhetlig album. Mer henta litt her og litt der, låter Springsteen nå og da har spilt live med E Street Band. Og akkurat sånn låter det. Glitrende, livsbejaende som i «I’m Not Sleeping» og «You Lifted Me Up». Ettertenksomt og reflekterende som i «Idiot’s Delight», «Blind Man» og «The Great Depression». Tung, klassisk Springsteen-rock som i «Rain in the River».

Fem og en halv time musikk. Jeg kommer ikke på noen bedre konklusjon enn å ta i bruk et uttrykk som vel tilhører en svunnen tid: Jeg gir meg over.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky