U2: All That You Can´t Leave Behind
U2 leverer sitt streiteste pop/rock-album siden 80-tallet. Det er ikke snakk om retur til "Boy" eller "October" - til dét er lydbildet alt for sammensatt - men "All That You Can´t Leave Behind" markerer et brudd med kampen de gjennom halve nittitallet førte for alltid å ligge i front, på alle områder - "hei, vi er for faen ikke blitt gamle!" Her fins ikke fnugg av techno/triphop-ingredienser. Nå er U2 bare et band igjen - og det er de stadig vekk styggelige gode til å være.
Førstesingelen, "Beautiful Day" (som også åpner albumet), er representativ i så måte, og et entydig bevis på at de igjen har truffet. Det tilhører ikke hverdagen at 40-åringer danker duoen Robbie Williams/Kylie Minogue ned fra førsteplassen i England, i første forsøk.
(Men jeg må innrømme at jeg ble smått skeptisk jo mer jeg hørte den. Jeg mener; Bono & The Edge skal da ikke måtte gå på epleslang i hagen til Paal Waaktaar? Hør etter en gang til, og du vil fort finne ut at store deler av "Beautiful Day" er knabba direkte fra "The Sun Always Shine On TV". Men dét er jo også en strålende pop-sang!)
Tematisk byr "All That You Can´t Leave Behind" på store kontraster, fra den uskyldige poplåta "Wild Honey", via den i mine ører anelsen for patosfylte "Peace On Earth", til den storslåtte hyllesten til Nobelprisvinner Aung San Suu Kyi - som altså fortsatt befinner seg i husarrest under Burma-diktaturet. En fantastisk sang, og takk hvem du vil - men gjør det - for at popsirkuset fortsatt har plass for folk som bryr seg. (Og her er de på plass, alle de tre sentrale U2-produsentene - Brian Eno, Daniel Lanois, Steve Lillywhite.)
Hakk i hæl ligger albumets aller fineste sang. "Kite" er en klassisk U2-ballade, ei låt som kort og greit inneholder alt hva vi kan forlange. Bono som pop-vokalist par excellence, The Edge som den reineste kunstmaler i måten han han finner det for godt å spre sine smått geniale innfall.
Resultatet er et album jeg allerede etter 10-12 gangers rulling elsker, på alvor. Et av de albumene jeg veit at jeg i framtida kommer til å diskutere med U2-negativister, i samtaler der jeg for eksempel kommer til å si: - Men har du virkelig giddi og tatt deg tid til å høre "Kite", eller...?
Men:
Med "All That You Can´t Leave Behind" når U2 aldri intensiteten de omga seg med i "Where The Streets Have No Name", de greier aldri å strekke seg mot det håpløst vakre som er å finne i "If God Will Send His Angels", de tryller aldri fram den uimotståelige elegansen som ligger i selve soundet rundt "Achtung Baby" - og det er virkelig et godt stykke å gå fra dagens i og for seg patente og sjarmerende Lou Reed-inspirerte "New York" til magien de toucha da de for 12 år siden skildra The Big Apple gjennom "Angel Of Harlem".
Samtidig er det et faktum at "All That You Can´t Leave Behind" inneholder en håndfull nye sanger som uten tvil vil gjøre live-pakka til U2 enda bedre - i den grad det er mulig.
Har så U2 blitt et dårligere band? Det jeg forsøker å si er at de fantastiske fire ikke lenger glitrer på samme vis, i det minste ikke på plate. Men det er det jo når sant skal sies en stund siden de gjorde. Ingen av 90-tallets øvrige eksesser nådde "Achtung Baby" til anklene. I mine ører har The Edge, Bono, Larry Mullen Jr. & Adam Clayton altså ikke levert avslutninga i fantasitrilogien The Josua Tree, Achtung Baby, ...
Del på Facebook | Del på Bluesky