The Jayhawks: Rainy Day Music
The Jayhawks har sannsynligvis laget tidenes aller beste alt.country-album. Jeg tenker da selvsagt på "Tomorrow The Green Grass" fra 1995. Etter den delvis mislykka "Smile", er de nå tilbake i roots-land hvor de hører hjemme.
De har vært operative i snart 15 år, men "Rainy Day Music" er allikevel bare bandets sjette utgivelse. Etter en noe famlende start på karrieren med det mildt sagt ujevne albumet "Blue Earth" (1989), tok Jayhawks et sjumilsteg opp mot stjernehimmelen med sitt andre album "Hollywood Town Hall" (1992). Det skulle litt av et kunststykke til for å følge opp dette, men på mirakuløst vis greide de å overgå seg selv med "Tomorrow The Green Grass" (1995), som for alltid vil stå igjen som sjangerens kanskje mest gjennomførte album.
Mark Olson, en av de viktigste drivkraftene i bandet, forlot Jayhawks i etterkant av suksessen med "Tomorrow The Green Grass", men bandet leverte allikevel nok et godt album i 1997 med "Sound of Lies". "Smile" må vel kunne kalles Jayhawks` svakeste utgivelse siden "Blue Earth". Her har country-elementene blitt tonet betraktelig ned, til fordel for standarisert og veldig ordinær rock. Hyggelig er det da å kunne meddele at bandet har funnet tilbake til sine røtter. "Rainy Day Music" byr på mye godsaker, selv om skiva har et noe uspennende lydbilde.
Albumet er hovedsaklig basert på akustisk materiale med ukompliserte arrangementer og vakre harmonier. Du finner ingen heftige rockere som "Miss William`s Guitar" eller "I`d Run Away", men tretten semiakustiske låter, hvor minst et par av dem unektelig holder den samme kvaliteten som fra børjan av 90-tallet. Som et helhetlig produkt derimot, kommer ikke dette albumet helt opp imot bandets beste. Årsaken til det er nok mangelen på variasjon i uttrykket. Det er hele veien et neddempet og relativt stillestående lydbilde, som etterhvert blir en smule kjedelig.
Melodiene er stort sett uovertrufne, og noen av dem er sågar det beste Gary Louris & Co har vartet opp med noensinne. Jeg snakker da i første rekke om "Stumbling Through The Door", "All The Right Reasons", "You Look So Young" og "Will I See You In Heaven".
Bortsett fra disse utkårede finnes det selvfølgelig mye annen fin musikk her, men grensesprengende bra er det dessverre ikke. Allikevel, etter den lille avsporinga på "Smile" har bandet kommet på rett kjøl igjen, og jeg tror folket kan glede seg veldig til konserten de holder på John Dee 01. mai.
Del på Facebook | Del på Bluesky