The Jayhawks: Rainy Day Music

The Jayhawks har sannsynligvis laget tidenes aller beste alt.country-album. Jeg tenker da selvsagt på "Tomorrow The Green Grass" fra 1995. Etter den delvis mislykka "Smile", er de nå tilbake i roots-land hvor de hører hjemme.


De har vært operative i snart 15 år, men "Rainy Day Music" er allikevel bare bandets sjette utgivelse. Etter en noe famlende start på karrieren med det mildt sagt ujevne albumet "Blue Earth" (1989), tok Jayhawks et sjumilsteg opp mot stjernehimmelen med sitt andre album "Hollywood Town Hall" (1992). Det skulle litt av et kunststykke til for å følge opp dette, men på mirakuløst vis greide de å overgå seg selv med "Tomorrow The Green Grass" (1995), som for alltid vil stå igjen som sjangerens kanskje mest gjennomførte album.

Mark Olson, en av de viktigste drivkraftene i bandet, forlot Jayhawks i etterkant av suksessen med "Tomorrow The Green Grass", men bandet leverte allikevel nok et godt album i 1997 med "Sound of Lies". "Smile" må vel kunne kalles Jayhawks` svakeste utgivelse siden "Blue Earth". Her har country-elementene blitt tonet betraktelig ned, til fordel for standarisert og veldig ordinær rock. Hyggelig er det da å kunne meddele at bandet har funnet tilbake til sine røtter. "Rainy Day Music" byr på mye godsaker, selv om skiva har et noe uspennende lydbilde.

Albumet er hovedsaklig basert på akustisk materiale med ukompliserte arrangementer og vakre harmonier. Du finner ingen heftige rockere som "Miss William`s Guitar" eller "I`d Run Away", men tretten semiakustiske låter, hvor minst et par av dem unektelig holder den samme kvaliteten som fra børjan av 90-tallet. Som et helhetlig produkt derimot, kommer ikke dette albumet helt opp imot bandets beste. Årsaken til det er nok mangelen på variasjon i uttrykket. Det er hele veien et neddempet og relativt stillestående lydbilde, som etterhvert blir en smule kjedelig.

Melodiene er stort sett uovertrufne, og noen av dem er sågar det beste Gary Louris & Co har vartet opp med noensinne. Jeg snakker da i første rekke om "Stumbling Through The Door", "All The Right Reasons", "You Look So Young" og "Will I See You In Heaven".

Bortsett fra disse utkårede finnes det selvfølgelig mye annen fin musikk her, men grensesprengende bra er det dessverre ikke. Allikevel, etter den lille avsporinga på "Smile" har bandet kommet på rett kjøl igjen, og jeg tror folket kan glede seg veldig til konserten de holder på John Dee 01. mai.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bukta 09: Koselig, men ikke mer

(04.07.09) Mark Olson og Gary Louris skulle prøve å varme opp et kaldt tromsøpublikum på den andre dagen av årets Buktafestival. Men duoen, mer kjent fra samarbeidet i The Jayhawks, klarte aldri å leve helt opp til forventningene.


Gary Louris: - Dritt lei av Jayhawks!

(01.04.04) Det er tre timer til The Jayhawks inntar scenen på Rockefeller når PULS får sjokkmeldingen: - Etter påske tar vi en pause og konsentrerer oss om egne prosjekter. Og kanskje kommer vi aldri tilbake, sier Gary Louris.


The Jayhawks: Tidløs og eminent countryrock

(16.03.04) (Oslo/PULS): Fjorårets beste konsert ble levert av Gary Louris & co. Dengang i en akustisk utgave på mer intime John Dee. Konserten mandag kveld på Rockefeller kunne ikke helt måle seg med fantomopptredenen fra i fjor, men en konsert med The Jayhawks er alltid fantastisk.


Jayhawks på Rockefeller i kveld

(15.03.04) Det er fortsatt billetter igjen til en av årets antatt beste konserter! I fjor leverte The Jayhawks en uplugga versjon av Rainy Day Music foran et ekstatisk og stappfullt John Dee. I kveld stiller Gary Louris & Co. med full bandrigg i storsalen.


Jayhawks til Oslo

(03.02.04) Det har ennå ikke gått et år siden The Jayhawks leverte en av fjorårets aller beste konserter på John Dee. Den gang i en unplugged setting, men når de spiller på Rockefeller 15. mars er det med fullt band.


Hitparade med Jayhawks unplugged

(02.05.03) (Oslo/PULS): En kunne kanskje forventet at Jayhawks var sendt ut av plateselskapet for å promotere sin nye skive "Rainy Day Music", men disse gutta vet så altfor godt at det er de gode gamle låtene som gjør susen når de spiller live i Norge for første gang siden Rockefeller-besøket i 1997.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.