The Jayhawks: Tidløs og eminent countryrock

(Oslo/PULS): Fjorårets beste konsert ble levert av Gary Louris & co. Dengang i en akustisk utgave på mer intime John Dee. Konserten mandag kveld på Rockefeller kunne ikke helt måle seg med fantomopptredenen fra i fjor, men en konsert med The Jayhawks er alltid fantastisk.


The Jayhawks / /


The Jayhawks har i snart tjue år vært iblandt oss, og levert et kobbel med fabelaktige skiver. Sist ut var fjorårets "Rainy Day Music", som er årsaken til den europaturnèen som startet i Oslo mandag kveld. Bandet skal gjeste Skandinavia og Spania på denne reisen, som i verste fall kan være siste gang bandet står på scenen. Nå tar nemlig The Jayhawks en pause på ubestemt tid, uten at de vil gå så langt som å si at bandet er oppløst. Mer om dette i et intervju PULS gjorde med Gary Louris i forkant av konserten på Rockefeller.

Med seg på veien denne gang har de den amerikanske singer/songwriter Laura Veirs, som ikke på noen måte klarte å overbevise det glisne gulvet på Rockefeller med sin slentrende opptreden. Det finnes utallige triste damer med kassegitar som er mye bedre enn det frk Veirs viste på Rockefeller.

Jo, det var virkelig glissent på Rockefeller lenge, men like før Jayhawks entrer scena klokka ti ramla det inn et lass med folk, slik at det ble nærmest fullt hus til slutt.

Og publikum fikk nok akkurat det de ønsket seg. En settliste som inneholdt det meste av det beste fra hele karrieren til dette glitrende countryrock-bandet. En liten hovedvekt på "Rainy Day Music"-materialet, men bandet holdt seg på scenen i bortimot to timer, og fikk plass til veldig mye snacks fra de avsindig gode skivene "Hollywood Town Hall", "Tomorrow The Green Grass" og "Sound of Lies".

Den ikke fullt så gode "Smile" er representert med låtene "I`m Gonna Make You Love Me", "What Led Me To This Town" og en sjelden "Queen Of The World". Ellers er "Blue" alltid en höjdare, og også denne kvelden var det allsang når bandets mest kjente låt ljomer ut.


( )

Mot slutten blir det mye gitaronani fra sjefen sjøl. Gary Louris er en habil gitarist, men et par av de lange soloene kunne til fordel vært bytta ut mot for eksempel "The Man Who Loved Life" - syntes nå jeg. Jayhawks er et usedvanlig solid liveband. Det er ikke mange som klarer å få vokalharmoniene til å sitte så til de grader godt som det disse gutta fikser.

The Jayhawks går nå i dvale, men la oss inderlig håpe de våkner opp av den om ikke så altfor lenge. Vi trenger et band som dette iblandt oss; et band som ikke er avhengig av å fornye seg til stadighet for å følge med i tiden.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bukta 09: Koselig, men ikke mer

(04.07.09) Mark Olson og Gary Louris skulle prøve å varme opp et kaldt tromsøpublikum på den andre dagen av årets Buktafestival. Men duoen, mer kjent fra samarbeidet i The Jayhawks, klarte aldri å leve helt opp til forventningene.


Gary Louris: - Dritt lei av Jayhawks!

(01.04.04) Det er tre timer til The Jayhawks inntar scenen på Rockefeller når PULS får sjokkmeldingen: - Etter påske tar vi en pause og konsentrerer oss om egne prosjekter. Og kanskje kommer vi aldri tilbake, sier Gary Louris.


Jayhawks på Rockefeller i kveld

(15.03.04) Det er fortsatt billetter igjen til en av årets antatt beste konserter! I fjor leverte The Jayhawks en uplugga versjon av Rainy Day Music foran et ekstatisk og stappfullt John Dee. I kveld stiller Gary Louris & Co. med full bandrigg i storsalen.


Jayhawks til Oslo

(03.02.04) Det har ennå ikke gått et år siden The Jayhawks leverte en av fjorårets aller beste konserter på John Dee. Den gang i en unplugged setting, men når de spiller på Rockefeller 15. mars er det med fullt band.


Hitparade med Jayhawks unplugged

(02.05.03) (Oslo/PULS): En kunne kanskje forventet at Jayhawks var sendt ut av plateselskapet for å promotere sin nye skive "Rainy Day Music", men disse gutta vet så altfor godt at det er de gode gamle låtene som gjør susen når de spiller live i Norge for første gang siden Rockefeller-besøket i 1997.


The Jayhawks: Rainy Day Music

(09.04.03) The Jayhawks har sannsynligvis laget tidenes aller beste alt.country-album. Jeg tenker da selvsagt på "Tomorrow The Green Grass" fra 1995. Etter den delvis mislykka "Smile", er de nå tilbake i roots-land hvor de hører hjemme.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.