St Thomas: Hey Harmony
Det har formelig haglet lovord om dette tredjealbumet til Thomas Hansen aka St Thomas. Velfortjent? Nja, til tider kan "Hey Harmony" være grei skuring, men albumet er ikke bedre enn forrige forsøk "I`m Coming Home".
St Thomas har visstnok blitt et nytt menneske. Fjoråret inneholdt en del skandaleopptredener og berusende utspill i media, men nå er flaska trygt plassert på hylla, og musikken satt i høysetet. Denne skiva er spilt inn i Nashville sammen med produsent Mark Nevers (Lambchop), og celebre gjestemusikere som Howie Gelb, Matt Swanson og Tony Crow.
Selv var jeg i overkant positiv til forrige bidrag "I`m Coming Home", og "Hey Harmony" har blitt et album som klarer å matche sin forgjenger. Men noen store endringer er det ikke å finne her. En stødigere produksjon kanskje, men ellers er lydbildet nøyaktig som på gjennombruddskiva. Og låtmaterialet er omtrent på samme nivå. Ingen store overraskelser, altså.
Men det er et eller annet med stemmen til mannen som jeg ikke helt takler, har jeg funnet ut. Noen sammenligner fyren med Neil Young, men akkurat det syntes jeg er noget urettferdig overfor den gamle (da snakker jeg fortsatt stemmen, for musikken har definitivt klare likhetstrekk). I mine ører mangler Hansen både følsomhet og sjel i stemmebruken. Dessuten fikk han neppe noen toppkarakter i engelsk muntlig i sin skoletid. Tekstmessig ligger han også på et banalt plan, men forhåpentligvis er dette meningen, og ikke et forsøk på å være hverdagslig intellektuell. De aller fleste anmeldere har vel også gått god for hans stadige suddeli-dey, tjo hei-krumspring i låtene. Jeg personlig klarer ikke helt å se sjarmen i dèt.
Når den utblåsningen er unnagjort, skal det sies at det finnes det en hel del fine låter på skiva. Eksempelvis den tøffe "Heroes Making Dinner", balladen "Be Cool Be Nice" og ultrafengende "Strengthen Your Bow". Alt i alt er "Hey Harmony" en fin plate, men langt ifra noen klassiker.
Del på Facebook | Del på Bluesky