En smak av Led Zeppelin

(Oslo/PULS): Mange gikk nok til konsert med Robert Plant med ganske nøytrale forventninger etter et par middels konserter her til lands de siste årene. Neste gang bør de imidlertid ha store forventninger, for dette besøket av legenden vil huskes.

Robert Plant / /

Av Odd Inge Rand // 08.11.02

Dreamland er faktisk av mange sagt til å være mannens beste soloalbum, selv om han har laget bare to av ti låter på den. Men for de som koser seg jevnlig med Physical Grafitti og b-siden på Led Zeppelin III har Dreamland passe psykedeliske og akustiske stemninger.

Og en totalt omgjort versjon av Hendrix' "Hey Joe" åpnet ballet foran et smekkfullt Rockefeller. Og det skulle ikke mange sekundene til før vi kunne slå fast at stemmen skulle holde. For selv om Plant er på samme alder som Ian Gillan fra Deep Purple er det ikke tvil om hvem som har bevart stemmebåndene best.

Dermed ble det også en kveld for Zeppelin-fans. Og julekvelden var nær når vi allerede som andre låt fikk servert et av de feteste gitar-riffene i historien, nemlig 31 år gamle "Four Sticks".

Dreamland-låten "Morning Dew" og Fate Of Nations' "Down To The Sea" fulgte, og vi befant oss i rolige omgivelser med Plants fornuftig utvalgte repertoar. En nydelig versjon av nok en Zeppelin-klassiker, "Going To California", var et høydepunkt i denne avdelingen med fyldig allsang fra Torggatas voksne publikum.

Heldigvis ville Robert Plant rocke mer, og en nærmest ekstatisk versjon av "Ramble On" fra superskiva Led Zeppelin II ble selvfølgelig hjertelig mottatt. Her ble det også plass til Dreamlands åpninglåt også, den tøffe "Funny In My Mind (I Believe I'm Fixin' To Die)".

ROBERT PLANT: Helt sjef ( )

Bandet, som besto av samme mannskap som på platen, gjorde en god jobb som backingband for Robert Plant. For det var nettopp det de var, og ikke individualister som skulle vise seg frem. Plant er sjefen, og sånn er det. Men kompetente folk hadde han utvilsomt med seg.

Etter en lang og deilig versjon av "Babe I'm Gonna Leave You" gikk Robert Plant i garderoben, men publikumet hadde fått smaken av Led Zeppelin så det holdt. Derfor er det vel ikke nødvendig å beskrive stemningen når "Whole Lotta Love" tonet ut av høyttalerne. Det var rett og slett magi av ypperste merke.

Som soloartist er Robert Plant på denne turnéen en soloartist som beveger seg meget fornuftig mellom fortid og nåtid. Det hjelper å ha en bra skive i bagasjen, og når vi på toppen fikk servert fem gamle klassikere fra Zeppelin-perioden må man kalle det full pott.

Del på Facebook | Del på Bluesky