Robert Plant: Band Of Joy

Robert Plant nærmer seg en slags musikalsk globetrotter på sine eldre dager. På egne ben etter at samarbeidet med Alison Krauss strandet, tar han oss nå med videre bakover i musikkhistorien for å utforske og tolke egne favoritter.

Av Kjetil Barth // 22.09.10

Mange hadde nok forventet at han fortsatte på det sporet som ga oss Raising Sand sammen med Alison Krauss, men det ligger ikke for Plant å gjøre det opplagte (kan du forstå det nå, Jimmy?). I steden utforsker han nå et mer sammensatt og dynamisk lydbilde og blander inn andre referanser selv om man av og til kan gjenkjenne det musikalske landskapet han og Krauss skapte. Band Of Joy er dermed mer variert og omfattende, men ikke like vakker og melankolsk som Raising Sand.

Plant har med Band Of Joy valgt å tolke låter fra et bredt spekter av artister, noen mer opplagte enn andre. Lows "Silver Ride" og "Monkey" er i så måte to hyggelig overraskelser. Det er ellers ikke mange banebrytende tolkninger på albumet kanskje bortsett fra sistnevnte låt. Texas-bandet Milton Mapes "The Only Sound That Matters" fra 2003, har alltid vært en trivelig låt og er det i Plants versjon også. Det er heller valget av låter som er oppsiktsvekkende.

Denne gang har han fått hjelp av Patty Griffin som på mange måter tar over for Alison Krauss og bidrar med flotte harmonier der det er nødvendig. Men hun dominerer ikke i like stor grad.

Robert Plant velger altså å fortsette sin musikalske ferd med å tolke egne favoritter. Det mest positive i så måte, er derfor evnen til å videreformidle mer eller mindre ukjente og obskure låter med særpreg og gjøre det med respekt. Men neste gang håper jeg du byr på nytt eget-skrevet materiale, Robert.

Og til sist - ikke la deg presse til en Led Zeppelin-gjenforening!