Dixie Chicks: Home

Når amerikanerne sender country-artister til topps på pop-listene, da pleier det gjerne å handle om søtladen Nashville-suppe eller nymotens pop-kloninger av typen Garth Brooks. Dixie Chicks er et helt annerledes type cred-band.


De blei dytta ned fra Billboard-toppen forrige uke, av selveste Elvis Presley - så det er nok et nederlag de tre jentene kan leve med.

Først og fremst er de en vokaltrio, men sentralt både i oppstarten av bandet og i dets lydbilde står fiolinisten Martie Seidel. De starta å synge på gata for omlag ti år siden, men superstarstatus nådde de ikke før de ga ut albumet "Wide Open Spaces". Da viste kalenderen 1998, og 21 år gamle Natalie Maines - datter av steelgitar-legenden Lloyd Maines - hadde overtatt som sentral vokalist.

Da er det vel bare Emily Robison vi ikke har nevnt? Og navnet - det stammer ganske riktig fra Little Feats kjente og kjære "Dixie Chickens".

I hvert fall; de selger millioner av skiver, og er et naturlig artistvalg for et fesjå som VH1 Divas - der de i fjor pryda plakaten sammen med Celine Dion, Mary J. Blige, Cher og Shakira.

"Home" inneholder bare bra låter. Tidvis kan det bli litt søtt i mine ører, som når de synger trestemt i "A Home". Tåredryppende og vakkert, for all del, men - ja, du skjønner sikkert hva jeg mener. På den annen side er det ikke så lett å si seg uenig når Dixie Chicks framfører "I Believe In Love", og det vil ikke akkurat være noen bombe om Emmylou Harris snart er klar med en cover av "Godspeed (Sweet Dreams)".

Kompet er akustisk, med fiolin, banjo og gitar som bærende solo-instrumenter. Men det er jentenes stemmer som står i sentrum. De smelter så naturlig sammen, og de virker så behagelig usminka. Her mikkes det ikke mye verken med klang eller andre effekter.

De serverer pur country, tidvis så reinspikka bluegrass som Dolly Parton gjør i sine beste stunder. Pop-elementene består hovedsakelig i harmoniene, som titt og ofte gjør et par avstikkere fra den tradisjonelle countrysti.

Riktig så fint er det!


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Chicks ligner stadig på seg sjøl

(22.07.20) De har nok blitt litt mindre country med åra, og en smule mer pop. Men i bunn og grunn er The Chicks lik seg sjøl som The Dixie Chicks.


The Boss støtter Dixie Chicks

(22.04.03) I en pressemelding gir Bruce Springsteen sin umiddelbare støtte til bandet Dixie Chicks, som tidligere gikk hardt ut mot den amerikanske regjeringens håndtering av krisa i Irak.


Dixie Chicks: Wide Open Spaces

(07.04.99) Dette er Dixie Chicks’ fjerde album, og fra å starte opp som gatemusikanter har de med “Wide Open Spaces” endelig klatret stolte inn på amerikanske countrylister.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.