Dixie Chicks: Home

Når amerikanerne sender country-artister til topps på pop-listene, da pleier det gjerne å handle om søtladen Nashville-suppe eller nymotens pop-kloninger av typen Garth Brooks. Dixie Chicks er et helt annerledes type cred-band.


De blei dytta ned fra Billboard-toppen forrige uke, av selveste Elvis Presley - så det er nok et nederlag de tre jentene kan leve med.

Først og fremst er de en vokaltrio, men sentralt både i oppstarten av bandet og i dets lydbilde står fiolinisten Martie Seidel. De starta å synge på gata for omlag ti år siden, men superstarstatus nådde de ikke før de ga ut albumet "Wide Open Spaces". Da viste kalenderen 1998, og 21 år gamle Natalie Maines - datter av steelgitar-legenden Lloyd Maines - hadde overtatt som sentral vokalist.

Da er det vel bare Emily Robison vi ikke har nevnt? Og navnet - det stammer ganske riktig fra Little Feats kjente og kjære "Dixie Chickens".

I hvert fall; de selger millioner av skiver, og er et naturlig artistvalg for et fesjå som VH1 Divas - der de i fjor pryda plakaten sammen med Celine Dion, Mary J. Blige, Cher og Shakira.

"Home" inneholder bare bra låter. Tidvis kan det bli litt søtt i mine ører, som når de synger trestemt i "A Home". Tåredryppende og vakkert, for all del, men - ja, du skjønner sikkert hva jeg mener. På den annen side er det ikke så lett å si seg uenig når Dixie Chicks framfører "I Believe In Love", og det vil ikke akkurat være noen bombe om Emmylou Harris snart er klar med en cover av "Godspeed (Sweet Dreams)".

Kompet er akustisk, med fiolin, banjo og gitar som bærende solo-instrumenter. Men det er jentenes stemmer som står i sentrum. De smelter så naturlig sammen, og de virker så behagelig usminka. Her mikkes det ikke mye verken med klang eller andre effekter.

De serverer pur country, tidvis så reinspikka bluegrass som Dolly Parton gjør i sine beste stunder. Pop-elementene består hovedsakelig i harmoniene, som titt og ofte gjør et par avstikkere fra den tradisjonelle countrysti.

Riktig så fint er det!


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Chicks ligner stadig på seg sjøl

(22.07.20) De har nok blitt litt mindre country med åra, og en smule mer pop. Men i bunn og grunn er The Chicks lik seg sjøl som The Dixie Chicks.


The Boss støtter Dixie Chicks

(22.04.03) I en pressemelding gir Bruce Springsteen sin umiddelbare støtte til bandet Dixie Chicks, som tidligere gikk hardt ut mot den amerikanske regjeringens håndtering av krisa i Irak.


Dixie Chicks: Wide Open Spaces

(07.04.99) Dette er Dixie Chicks’ fjerde album, og fra å starte opp som gatemusikanter har de med “Wide Open Spaces” endelig klatret stolte inn på amerikanske countrylister.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.