Dixie Chicks: Home

Når amerikanerne sender country-artister til topps på pop-listene, da pleier det gjerne å handle om søtladen Nashville-suppe eller nymotens pop-kloninger av typen Garth Brooks. Dixie Chicks er et helt annerledes type cred-band.

Av Arild Rønsen // 08.10.02

Først og fremst er de en vokaltrio, men sentralt både i oppstarten av bandet og i dets lydbilde står fiolinisten Martie Seidel. De starta å synge på gata for omlag ti år siden, men superstarstatus nådde de ikke før de ga ut albumet "Wide Open Spaces". Da viste kalenderen 1998, og 21 år gamle Natalie Maines - datter av steelgitar-legenden Lloyd Maines - hadde overtatt som sentral vokalist.

Da er det vel bare Emily Robison vi ikke har nevnt? Og navnet - det stammer ganske riktig fra Little Feats kjente og kjære "Dixie Chickens".

I hvert fall; de selger millioner av skiver, og er et naturlig artistvalg for et fesjå som VH1 Divas - der de i fjor pryda plakaten sammen med Celine Dion, Mary J. Blige, Cher og Shakira.

"Home" inneholder bare bra låter. Tidvis kan det bli litt søtt i mine ører, som når de synger trestemt i "A Home". Tåredryppende og vakkert, for all del, men - ja, du skjønner sikkert hva jeg mener. På den annen side er det ikke så lett å si seg uenig når Dixie Chicks framfører "I Believe In Love", og det vil ikke akkurat være noen bombe om Emmylou Harris snart er klar med en cover av "Godspeed (Sweet Dreams)".

Kompet er akustisk, med fiolin, banjo og gitar som bærende solo-instrumenter. Men det er jentenes stemmer som står i sentrum. De smelter så naturlig sammen, og de virker så behagelig usminka. Her mikkes det ikke mye verken med klang eller andre effekter.

De serverer pur country, tidvis så reinspikka bluegrass som Dolly Parton gjør i sine beste stunder. Pop-elementene består hovedsakelig i harmoniene, som titt og ofte gjør et par avstikkere fra den tradisjonelle countrysti.

Riktig så fint er det!