Beth Orton: Daybreaker

Beth Orton har tre sterke utgivelser på samvittigheten, uten at hun på noen som helst måte har blitt allemannseie. Med "Daybreaker" gjør hun seg mer kommersielt tilgjengelig, men samtidig mister hun mye av den litt sære sjarmen hun har hatt som varemerke på tidligere utgivelser.


Denne skiva har fått mye skryt i pressen, men jeg klarer ikke helt å se hva som er så genialt med dette albumet. For meg er dette nok et album trygt plassert i midt-på-treet-land. Slettes ikke værst, men veldig uspennende. Det dreier seg om viserock, som til en viss grad kan sammenlignes med syngedamer av typen Suzanne Vega eller Marianne Faithfull.

Ortons vakre stemme flyter delikat sammen med de fine arrangementene, og best funker det kanskje på åpningslåta "Paris Train". Men til tross for den fine åpninga, kommer aldri de forløsende låtene som hever skiva fra middels til bra. Det er jevnt over solid kvalitet på de fleste låtene, men etter å ha hørt igjennom albumet et par ganger - ja, så har man egentlig fått nok.

Storheter som Ryan Adams og Emmylou Harris er forøvrig kreditert på albumet. Adams synger backup på et par låter, samt trakterer diverse instrumenter, mens Emmylou joiner vokalen på låta "God Song".

"Daybreaker" er en helt ok skive - verken mer eller mindre.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hvilket glansnummer Beth Orton leverer

(05.07.26) Vidunderlig. Varmere kan jeg faktisk ikke få anbefalt et album.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.