Hvilket glansnummer Beth Orton leverer

Vidunderlig. Varmere kan jeg faktisk ikke få anbefalt et album.


Hun benevnes gjerne som «singer/songwriter», den 55 år gamle briten. Men hun kan også kreve opphavsretten til etiketten «folktronika», en mix av folk og elektronika ofte kalt triphop. Med årets album beveger hun seg lengre unna et tradisjonelt singer/songwriter-uttrykk a la Susanne Vega enn noen gang i sin karriere.

Beth Orton har aldri blitt allemannseie, eller? TV-serien «Grey’s Anatomy» er da kjent nok blant folk flest, og her kan du høre musikken hennes. Tidligere samarbeidspartnere som William Orbit, Andrew Weatherall og The Chemical Brothers har også nådd et bredt publikum. Denne gang kommer jeg til å tenke på det fenomenale 80-tallsbandet Talk Talk, leda av den nå avdøde vokalisten Mark Hollis.

Vi snakker stillegående pop-elektronika, ofte helt uten beat av noe slag. Men for noen melodier hun kommer opp med! Husker du den skotske trioen The Blue Nile? Her fins sanger du seint kommer til å glemme når du først har lånt øre til dem – «Cigarette Curls», “Waiting”. Men etter hvert som du graver dypere, vil du oppdage at så godt som hele albumet holder samme kvalitet.

Alt er så utsøkt lekkert dandert. Om jeg hadde sittet med disse ferdige mixene i mine hender, ville jeg vært livredd for å touche noen av dem. Vi svømmer i vellyd – gitarer, synther, en trompet. Bandmedlemmene har fortid fra artister som Arooj Aftab, Amy Winehouse og Radiohead. Og oppå det hele svever vokalisten Beth Orton med sjelden innlevelse.

Med disse forhåpentligvis velformulerte ord overlater jeg scenen til Elizabeth Caroline Orton:



Del på Facebook | Del på Bluesky

Beth Orton: Daybreaker

(16.08.02) Beth Orton har tre sterke utgivelser på samvittigheten, uten at hun på noen som helst måte har blitt allemannseie. Med "Daybreaker" gjør hun seg mer kommersielt tilgjengelig, men samtidig mister hun mye av den litt sære sjarmen hun har hatt som varemerke på tidligere utgivelser.


Wilco er lyden av sommer

(14.08.26) Hvis du vil smake på den gode sommerfølelsen, kan du putte jordbær i munnen. Og når du er mett, kan du fylle på med Wilco i ørene.


Geese viste seg hypen verdig

(14.08.26) Bunnsolid håndverk og maktdemonstrasjoner fra Nick Cave og hans gjeng og Wilco tok nok mest oppmerksomhet hos et meget voksent publikum på en usedvanlig sterk enkeltdag under Øyafestivalens andre dag i Tøyenparken. For oss var det likevel mer tidsriktige artister som Geese og Blood Orange som ga mest energi og festet seg i hjerteroten. Geese viste seg mer enn hypen verdig, og vil etter all sannsynlighet stå igjen som undertegnedes beste opplevelse i Tøyenparken 2026 med sin tøyelige, angstfylte indierock.


Komplett galskap forkledt som J-Pop

(13.08.26) Dette er nok noe av det rareste jeg har hørt på et par tiår. Jeg hører elementer av det jeg antar er J-Pop, men det aller meste minner om en schizofren blanding av alt jeg har hørt av skiver og konserter de siste to årene.


Cortex-klimaks med Nels Cline!

(13.08.26) Det så lenge ut til å skjære seg, men så kom han likevel – Nels Cline! Og hvorfor ikke, når Wilco så allikevel befinner seg i området rundt Tøyenparken?


… og nå med Johan Lindström!

(13.08.26) ”For jazza til en rockfestival, for rocka til en jazzfestival”, mente Gard Nilssen – og henviste til en ganske gjengs oppfatning av bandets musikk. Jeg velger å kalle dette allværsmusikk – like passende på både rock- og jazzfestivaler.


Onsdag på Øya - mye mer enn The Cure

(13.08.26) Mye handlet naturlig nok om The Cures høymesse og slagerparade i Amfiet på Øyafestivalens første dag. Det var imidlertid også mye annet fint hvor franske Oklou nok gjorde mest inntrykk på denne anmelderen med sin følsomme, futuristiske electropop. Dove Ellis og Amyl and The Sniffers leverte også gode sett, og Fuzzycat Organ Quartet viste lovende takter.