Morcheeba: Charango

Stort mer behagelig kan vel ikke popmusikk bli?


Jeg datt litt av, etter hvert som Morcheeba ga ut hele tre album i løpet av en snau femårs periode. Noe av årsaken er å finne i det faktum at debuten, "Who Can You Trust", var så epokegjørende bra. Moderne, er bare fornavnet på hva Paul Godfrey, Ross Godfrey og Skye Edwards presenterte, den gang i 1996. På sett og vis "fant de opp" electronica for brede lag av det platekjøpende publikum.

Så ble det mer og mer pur pop, i hvert fall slik jeg oppfatta det. I 2002 er de ikke først og fremst innovative. Til gjengjeld virker de sikrere på sitt eget uttrykk enn noen gang. Disse 12 sangene framføres med en uarrogant selvfølgelighet som er... ja, utrolig behagelig.

Her er elementer av hip-hop, av 60-talls-pop a la Burt Bacharach, store orkesterarrangement, stemninger fra Bollywoods lydlandskap, lange partier instrumentalmusikk... fabelaktig flott presentert, alt sammen. I bunnen av lydbildet denne gang: Bassisten Pino Palladino.

Komposisjonene er de sammen om, men det er ikke til å komme forbi at Skye Edwards tiltrekker seg mesteparten av rampelyset. Hun legger så nydelig luft på sin fantastiske røst.

Du har sikkert hørt "Otherwise". Resten av albumet er minst like bra.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Morcheeba: Parts Of The Process

(18.07.03) Best Of-album er sjelden noen spennende affære. Så også for Morcheebas bidrag til albumene som gjerne kommer rundt jul. Men Morcheeba er til å stole på hva gjelder kvalitet på låtene.


Rockere i Farm Aid

(05.09.01) 50.000 mennesker er venta til Millennium Stadium i Cardiff, Wales, da Farm Aid arrangeres 27. oktober. På toppen av plakaten står Morcheeba, Coldplay, Ash, Toploader og Reef.


Morcheeba: Fragments Of Freedom

(12.07.00) Historien om Morcheeba blir bare tristere og tristere. De har jo så mye inne; trioen Paul og Ross Godrfrey + Skye Edwards! Da de debuterte, med "Who Do You Trust" i 1996, var de et pop-relevant svar på Portishead og Lamb. Nå har noen lurt dem gjennom popkverna, og ut strømmer intetsigende & strømlinjeforma "pop".


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.