Morcheeba: Charango

Stort mer behagelig kan vel ikke popmusikk bli?


Jeg datt litt av, etter hvert som Morcheeba ga ut hele tre album i løpet av en snau femårs periode. Noe av årsaken er å finne i det faktum at debuten, "Who Can You Trust", var så epokegjørende bra. Moderne, er bare fornavnet på hva Paul Godfrey, Ross Godfrey og Skye Edwards presenterte, den gang i 1996. På sett og vis "fant de opp" electronica for brede lag av det platekjøpende publikum.

Så ble det mer og mer pur pop, i hvert fall slik jeg oppfatta det. I 2002 er de ikke først og fremst innovative. Til gjengjeld virker de sikrere på sitt eget uttrykk enn noen gang. Disse 12 sangene framføres med en uarrogant selvfølgelighet som er... ja, utrolig behagelig.

Her er elementer av hip-hop, av 60-talls-pop a la Burt Bacharach, store orkesterarrangement, stemninger fra Bollywoods lydlandskap, lange partier instrumentalmusikk... fabelaktig flott presentert, alt sammen. I bunnen av lydbildet denne gang: Bassisten Pino Palladino.

Komposisjonene er de sammen om, men det er ikke til å komme forbi at Skye Edwards tiltrekker seg mesteparten av rampelyset. Hun legger så nydelig luft på sin fantastiske røst.

Du har sikkert hørt "Otherwise". Resten av albumet er minst like bra.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Morcheeba: Parts Of The Process

(18.07.03) Best Of-album er sjelden noen spennende affære. Så også for Morcheebas bidrag til albumene som gjerne kommer rundt jul. Men Morcheeba er til å stole på hva gjelder kvalitet på låtene.


Rockere i Farm Aid

(05.09.01) 50.000 mennesker er venta til Millennium Stadium i Cardiff, Wales, da Farm Aid arrangeres 27. oktober. På toppen av plakaten står Morcheeba, Coldplay, Ash, Toploader og Reef.


Morcheeba: Fragments Of Freedom

(12.07.00) Historien om Morcheeba blir bare tristere og tristere. De har jo så mye inne; trioen Paul og Ross Godrfrey + Skye Edwards! Da de debuterte, med "Who Do You Trust" i 1996, var de et pop-relevant svar på Portishead og Lamb. Nå har noen lurt dem gjennom popkverna, og ut strømmer intetsigende & strømlinjeforma "pop".


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.