Sissel: In Symphony

Det kan herske liten tvil om at Sissel Kyrkjebø er det største "klassiske" pop-talentet Kongeriket har fostra på vokalfronten. Nå er hun i ferd med å utvikle sin karriere i en retning som gjør henne til norsk pophistories største katastrofe.


"In Symphony" er et forsøk på å lage ei slags samleplate, uten å gjøre det på tradisjonelt vis. Her snakker vi utelukkende om ny-innspillinger; alt er faktisk live - innspilt i Drammens Teater så seint som september 2001.

Nesten alt er spilt inn med virkelig stort orkester som tonefølge, og her ligger sannsynligvis den første store feilen. Sissel karakteriserer det i sin egen covertekst som "en drøm", og sjelden har jeg sett bedre illustrasjon på ordtaket "kill your darlings". Dette prosjektet skulle aldri sett dagens lys. Hvorfor? Fordi det spriker i alle mulige og umulige retninger - i den grad at det er vanskelig å finne annen fellesnevner enn Sissels egen "drøm".

Ta en titt på ansamlinga komponister hun opererer med: Edvard Grieg, Ole Paus, Neil Sedaka, Giacomo Puccini, Frode Alnæs, Espen Lind, Jan Garbarek, Bjørn Eidsvåg... Og "Vestland, Vestland", da - er ikke den her? Selvfølgelig, og den er komponert av Sigurd Førsund.

Alle disse komponistene har nok det til felles at de er i stand til å skape den gode melodi, men det får nå liksom være måte på hvordan Ole Einar Bjørndalen skal sette standard! Han akter tross alt bare å delta i to øvelser.

Vår gullstrupe synger som en engel fra ende til annen (med to unntak forresten; i "Solitaire" og "Koppängen" er hun faktisk ikke på høyden.) Men vi trenger faktisk ikke "Innerst I Sjelen" en gang til - i en mye svakere utgave enn hennes egen og Ole Paus' versjon.

Aller finest kommer hun og orkesteret fra det i Frode Alnæs' sanseløst flotte "Vitae Lux". Den kom i originalversjon på Ole Edvard Antonsens "Tour De Force" (1992), men er tåredryppende vakker også i Sissels utgave.

Problemet ligger med andre ord ikke i at "In Symphony" er så forbanna dårlig. Kjedelig, javel - men det er til å leve med. Problemet ligger i at den er helt... feil. Aller best synliggjøres det muligens i "Where The Lost Ones Go", som aldri blir mer enn en bleik skygge av originalen, den som ligger på opphavsmannen, Espen Linds, foreløpig siste album. Dette er en på alle måter "stor" poplåt, men så krever den også et stort pop-komp! Her låter den som "Wild Horses" med London Symphony Orchestra... og verre kan det ikke få blitt. Hva er hensikten?

Nå har Sissel sjøl, hennes mangagement og rådgivere for øvrig, rota i bortimot ett tiår. Uten mål og mening. Skuta "Sissel" farer avgårde, fullstendig slik vær og vind vil det, uten navigatør - og enda saktere enn Djuice Dragons.

Nå er jeg redd løpet er kjørt. Og det er veldig, veldig trist.


Del på Facebook | Del på Bluesky

All Good Things er ikke tre for Sissel

(07.06.01) Sissels tredjesingel sliter på norske radioer, og senere i sommer vil Sissels
alkoholmissbruk på Aker Brygge dekkes av pressen.


Nyforelskede Sissel og Espen Lind vil ut

(13.03.01) Sissel og Espen Lind har hatt stor suksess her hjemme, men nå er det utlandet som står for tur. Hvis alt går etter planen skal "Where The Lost Ones Go" ta verden med storm.


Holmlia-konsert mot rasisme på onsdag

(08.02.01) Noora, Sissel Kyrkjebø, Tommy Tee, Kjell fra Infinity og Kamillo er blant artistene som stiller opp og holder konsert mot vold og rasisme på Holmlia 14. februar. Selve konserten avholdes fra kl. 18.00 til 21.00 i et telt med plass nok til 3500 mennesker. En symbolsk inngangssum à kr. 20,- går direkte til det lokale engasjementet mot vold og rasisme.


- Thank you, thank you, thank you, sa Moby

(12.12.00) (Oslo/PULS): Like mange takk fortjener den lille mannen som gjorde Nobels Fredpriskonsert 2000 så minneverdig. Det var uten tvil Mobys kveld, hvor han kjørte over verdensnavn som Natalie Cole, Westlife og Lee Ann Womack. Vår egen Sissel, nigerianske Femi Kuti og walisiske Bryn Terfel gjorde også en hederlig innsats for så vel underholdning som fredsbudskap med sine totalt ulike uttrykk.


Sissel: All Good Things

(21.11.00) Splitte mine bramseil! Av alle pop-syngedamer på denne klode ville jeg uten å tvile ett sekund valgt meg Sissel Kyrkjebø! Og hva møter meg i innledninga til hennes første skive på seks år, annet enn et hypermoderne komp der perkusjonen kunne vært mixa av Goldie? Det kunne ikke vare plata ut, men på sine premisser sitter "All Good Things" som ei dartpil - temmelig nær the center of bull´s eye.


Sissel: One Day

(25.10.00) Midt på 90-tallet skal vi visstnok ha vært svært nær et moderne, etnisk-inspirert pop-album signert Sissel Kyrkjebø. Jeg var sjøl tilstede på den lille caaféen Amsterdam i Oslo da hun serverte et par smakebiter til akkompagnement av Bugge Wesseltoft. Det låt nydelig i mine ører, men dét albumet kom aldri ut - og skal vi dømme ut fra førstesingelen fra det etterlengtede albumet har vi noe ganske annet i vente. "One Day" et pent stykke musikk - men alt annet enn eksperimentell pop.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.