Sissel: In Symphony
Det kan herske liten tvil om at Sissel Kyrkjebø er det største "klassiske" pop-talentet Kongeriket har fostra på vokalfronten. Nå er hun i ferd med å utvikle sin karriere i en retning som gjør henne til norsk pophistories største katastrofe.
"In Symphony" er et forsøk på å lage ei slags samleplate, uten å gjøre det på tradisjonelt vis. Her snakker vi utelukkende om ny-innspillinger; alt er faktisk live - innspilt i Drammens Teater så seint som september 2001.
Nesten alt er spilt inn med virkelig stort orkester som tonefølge, og her ligger sannsynligvis den første store feilen. Sissel karakteriserer det i sin egen covertekst som "en drøm", og sjelden har jeg sett bedre illustrasjon på ordtaket "kill your darlings". Dette prosjektet skulle aldri sett dagens lys. Hvorfor? Fordi det spriker i alle mulige og umulige retninger - i den grad at det er vanskelig å finne annen fellesnevner enn Sissels egen "drøm".
Ta en titt på ansamlinga komponister hun opererer med: Edvard Grieg, Ole Paus, Neil Sedaka, Giacomo Puccini, Frode Alnæs, Espen Lind, Jan Garbarek, Bjørn Eidsvåg... Og "Vestland, Vestland", da - er ikke den her? Selvfølgelig, og den er komponert av Sigurd Førsund.
Alle disse komponistene har nok det til felles at de er i stand til å skape den gode melodi, men det får nå liksom være måte på hvordan Ole Einar Bjørndalen skal sette standard! Han akter tross alt bare å delta i to øvelser.
Vår gullstrupe synger som en engel fra ende til annen (med to unntak forresten; i "Solitaire" og "Koppängen" er hun faktisk ikke på høyden.) Men vi trenger faktisk ikke "Innerst I Sjelen" en gang til - i en mye svakere utgave enn hennes egen og Ole Paus' versjon.
Aller finest kommer hun og orkesteret fra det i Frode Alnæs' sanseløst flotte "Vitae Lux". Den kom i originalversjon på Ole Edvard Antonsens "Tour De Force" (1992), men er tåredryppende vakker også i Sissels utgave.
Problemet ligger med andre ord ikke i at "In Symphony" er så forbanna dårlig. Kjedelig, javel - men det er til å leve med. Problemet ligger i at den er helt... feil. Aller best synliggjøres det muligens i "Where The Lost Ones Go", som aldri blir mer enn en bleik skygge av originalen, den som ligger på opphavsmannen, Espen Linds, foreløpig siste album. Dette er en på alle måter "stor" poplåt, men så krever den også et stort pop-komp! Her låter den som "Wild Horses" med London Symphony Orchestra... og verre kan det ikke få blitt. Hva er hensikten?
Nå har Sissel sjøl, hennes mangagement og rådgivere for øvrig, rota i bortimot ett tiår. Uten mål og mening. Skuta "Sissel" farer avgårde, fullstendig slik vær og vind vil det, uten navigatør - og enda saktere enn Djuice Dragons.
Nå er jeg redd løpet er kjørt. Og det er veldig, veldig trist.
Del på Facebook | Del på Bluesky