Den utrolige hybriden Pistepirkko!
(Oslo/PULS): De kan vel best beskrives som pop, country, elektro et sted i kryssningspunktet mellom Neil Young, Kraftwerk og Bob hund. Dette er et band som høres bra ut på skive og utrolig fantastisk bra på scenen. Dette er klart årsbeste for mitt vedkommende faktisk helt fantastisk utrolig bra!
22 Pistepirkko / /
En gang for lenge siden spiste jeg krokodille-kjøtt. Det smakte ganske så godt. Problemene oppsto først da jeg skulle beskrive smaken for mine venner. Det nærmeste jeg kom var en blanding av kylling, hvalbiff og svinestek. Det samme problemet oppstår når en skal prøve å beskrive denne trioen fra Utajârva.
De har holdt på helt for jævelig lenge. 1979 startet de som et tøff i trynet punkeband som ingen likte, i dag er de altså denne lille, sjarmerende hybriden.
Musikken fremstår lavmeldt men skranglete på samme tid. Det er dystert og muntert side om side. Melodilinjene er fremdragende og fremføringen er så gjennomført sterk at musikken like godt kunne vært fremført instrumentalt.
Vokalisten synger like sart som Neil Young, han har ingen fremdragende stemme, men det passer bare så godt inn i alt det andre rare. På scenen fremstår de ikke akkurat som hippe der blant annet keybordisten spiller med manualen i høyre hånd og med en 100 år gammel UMI computer som backing.
Men bandet fremstår av en eller annen grunn mer nyskapende og interessant en noe annet jeg har sett i år.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Ei gitarplate for mørke høstkvelder
(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.