Cast: Beetroot

Britpopveteranene Cast er for mange mest kjent for at en av medlemmene spilte i legendariske The La's, men de har også gitt ut et par suksessfulle plater, og må vel regnes som en av de...tja...10 store fra britpopens storhetstid på midten av 90-tallet.


Med sin allsangvennlige lad-rock har Liverpool-bandet vært storkontributør til erkebritiske samlinger av typen The Best British Rock Anthems Ever, og singler som ”Allright", "Finetime" og "Free Me" er fortsatt uunngåelige på de fleste engelske pub-jukeboxer.

Britpopen er imidlertid offisielt erklært død og begravet, og Cast forkynner med stolthet at de har tatt konsekvensen og valgt en helt ny retning på sin nye langspiller. Men ikke tro at bandet synes at quiet is the new loud...

James Brown har visstnok alltid vært like viktig som Lennon/McCartney for frontmann og låtskriver (og altså tidligere La) John Power, og denne gangen tar han funk/groove-antydningene fra forrige album, Magic Hour, helt ut. Sammen med Talvin Singh-styrmann Tristan Norwell har han produsert Casts fjerde og utvilsomt mest rytmiske album til nå.

Eller, overprodusert er vel det rette ordet her. For gutta har pakket inn låtene i alt de har funnet av fløyter & horn, samples & loops og støy & vokaleffekter, og gjort Beetroot til en høyst slitsom affære. Mest skuffende er det imidlertid at et såpass Beatles-influert band som Cast opptil flere ganger går i "Beck-fella" ved å rett og slett glemme melodien oppi all finurlig instrumentering og tidsriktige nikk til musikkhistorien.

Noen lyspunkter er det dog, og førstesinglen "Desert Drought" må sies å få Bestått på sin gjennomføring av 70s-groove med ekstatisk fløyte, spretne beats og negerdame-kor. "Jetstream" er en ganske hyggelig Babybird-soundalike, mens "Giving It All Away" er en oppløftende feelgood-perle og det nærmeste man kommer gamle Cast.

Men alt for ofte høres det ut som The La's B-sider remixet på Playstation. Og det tror jeg ikke vi kommer til å finne på de engelske pub-jukeboxene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Cast har aldri vært bedre

(08.02.26) Det beste og mest rocka britpop-albumet på svært lang tid.


Cast sliter internt

(20.08.01) Britiske Cast - som nettopp har sluppet sitt fjerde album Beetroot - gjør noe så indiskrét og uvanlig som å proklamere på hjemmesida si at de har interne problemer i bandet. Dette oppgis som grunnen til at de nå avlyser hele promoturnéen for sitt ferske album i Storbritannia, og de beklager det inntrufne på det sterkeste overfor fansen.


Diverse Artister: Substitute - The Songs Of The Who

(14.06.01) Samleplater med coverversjoner og såkalte hyllestskiver er ofte en heller uinteressant affære. Av og til popper det imidlertid fram unntak, som dette hylningsalbumet til legendariske The Who. Det som begynte med en Who-låt til en b-side med Cast, endte opp som et helt album. Slike tilfeldigheter kan vi godt like.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.