Cast har aldri vært bedre

Det beste og mest rocka britpop-albumet på svært lang tid.


Liverpool-bandet Cast så dagens lys da John Power forlot The La’s. Kalenderen viste 1992, og debutalbumet «All Change» kom i 1995. De pausa første halvdel av årtusenet, men kom tilbake med «Troubled Times» i 2010. «Yeah Yeah Yeah» er deres åttende album.

Cast var og er vel del av «britpop», uten å bli like kjent som Oasis, Blur og Pulp. På sitt beste er de imidlertid minst like gode – og her er de på topp så å si fra start til mål.

Åpneren denne gangen er til å få frysninger av. «Poison Vine» låter nøyaktig sånn som Primal Scream låter når de låter som Rolling Stones. Fabelaktig!


Bassist Jay Lewis er nærmest for fast medlem å regne, men kjernen består av John Power (gitar og vokal), Liam «Skin» Tyson (gitar) og Keith O’Neill (trommer).

Noen døpte dette bandet en gang til «The Who of the 90’s». Ikke helt presist syns jeg, men merkelappen er grei nok for å få fram at dette er et rockeband – og Pete Townshend kunne gjerne sveipa over gitaren i «Weight of the World».

«Calling Out Your Name» gir meg “Magical Mystery Tour”-feeling, og også avsluttende “Teardrops” oser 60-tallet lang vei.

Her er det bare å stemme i med tittelen: Yeah! Yeah! Yeah!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Cast: Beetroot

(30.08.01) Britpopveteranene Cast er for mange mest kjent for at en av medlemmene spilte i legendariske The La's, men de har også gitt ut et par suksessfulle plater, og må vel regnes som en av de...tja...10 store fra britpopens storhetstid på midten av 90-tallet.


Cast sliter internt

(20.08.01) Britiske Cast - som nettopp har sluppet sitt fjerde album Beetroot - gjør noe så indiskrét og uvanlig som å proklamere på hjemmesida si at de har interne problemer i bandet. Dette oppgis som grunnen til at de nå avlyser hele promoturnéen for sitt ferske album i Storbritannia, og de beklager det inntrufne på det sterkeste overfor fansen.


Diverse Artister: Substitute - The Songs Of The Who

(14.06.01) Samleplater med coverversjoner og såkalte hyllestskiver er ofte en heller uinteressant affære. Av og til popper det imidlertid fram unntak, som dette hylningsalbumet til legendariske The Who. Det som begynte med en Who-låt til en b-side med Cast, endte opp som et helt album. Slike tilfeldigheter kan vi godt like.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.