Cast har aldri vært bedre

Det beste og mest rocka britpop-albumet på svært lang tid.


Liverpool-bandet Cast så dagens lys da John Power forlot The La’s. Kalenderen viste 1992, og debutalbumet «All Change» kom i 1995. De pausa første halvdel av årtusenet, men kom tilbake med «Troubled Times» i 2010. «Yeah Yeah Yeah» er deres åttende album.

Cast var og er vel del av «britpop», uten å bli like kjent som Oasis, Blur og Pulp. På sitt beste er de imidlertid minst like gode – og her er de på topp så å si fra start til mål.

Åpneren denne gangen er til å få frysninger av. «Poison Vine» låter nøyaktig sånn som Primal Scream låter når de låter som Rolling Stones. Fabelaktig!


Bassist Jay Lewis er nærmest for fast medlem å regne, men kjernen består av John Power (gitar og vokal), Liam «Skin» Tyson (gitar) og Keith O’Neill (trommer).

Noen døpte dette bandet en gang til «The Who of the 90’s». Ikke helt presist syns jeg, men merkelappen er grei nok for å få fram at dette er et rockeband – og Pete Townshend kunne gjerne sveipa over gitaren i «Weight of the World».

«Calling Out Your Name» gir meg “Magical Mystery Tour”-feeling, og også avsluttende “Teardrops” oser 60-tallet lang vei.

Her er det bare å stemme i med tittelen: Yeah! Yeah! Yeah!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Cast: Beetroot

(30.08.01) Britpopveteranene Cast er for mange mest kjent for at en av medlemmene spilte i legendariske The La's, men de har også gitt ut et par suksessfulle plater, og må vel regnes som en av de...tja...10 store fra britpopens storhetstid på midten av 90-tallet.


Cast sliter internt

(20.08.01) Britiske Cast - som nettopp har sluppet sitt fjerde album Beetroot - gjør noe så indiskrét og uvanlig som å proklamere på hjemmesida si at de har interne problemer i bandet. Dette oppgis som grunnen til at de nå avlyser hele promoturnéen for sitt ferske album i Storbritannia, og de beklager det inntrufne på det sterkeste overfor fansen.


Diverse Artister: Substitute - The Songs Of The Who

(14.06.01) Samleplater med coverversjoner og såkalte hyllestskiver er ofte en heller uinteressant affære. Av og til popper det imidlertid fram unntak, som dette hylningsalbumet til legendariske The Who. Det som begynte med en Who-låt til en b-side med Cast, endte opp som et helt album. Slike tilfeldigheter kan vi godt like.


Stones Throw låter fortsatt som framtiden

(06.10.26) I 2026 fyller verdens kanskje mest elskelige plateselskap 30 år. Har du ennå ikke oppdaget det, er tiden definitivt inne.


En forsmak - The Impossible Green

(05.10.26) The Impossible Green lager enkel, lytteverdig, "så komplisert at det høres enkelt ut"-musikk.


Meshell Ndegeocello strekker i fortiden

(04.10.26) Meshell Ndegeocello river klassikerne fra hverandre, og bygger dem opp på nytt.


Europe, as - for ei gladskive!

(03.10.26) Stemmen til Tempest er enorm og Norums fingre produserer de råeste, tøffeste og mest intense riffene. Her finnes ikke én kjedelig eller intetsigende låt.


GURO graver seg ned til røttene

(02.10.26) Ti år etter debutalbumet "Du har mæ" er GURO tilbake med sitt andre studioalbum. Roots er en tittel som sitter usedvanlig godt, for dette er en plate som både musikalsk og tematisk graver i røttene, både i familie, kjærlighet og tilhørighet.


brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

(30.09.26) Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.