At The Gates: Suicidal Final Art

At The Gates er et navn som burde ha en velkjent klang i alle selvrespekterende metallhuers ører. Fra bandet ble stiftet i 1990 til det ble oppløst i 1996, har det øvd betraktelig innflytelse på mangt et deathmetalband, det har blant annet lagt grunnlaget for hva mange i dag kjenner som "Göteborg-metallscenen" (In Flames, Dark Tranquillity, Soilwork...). Suicidal Final Art er en samling av de beste låtene fra skivene deres. Den inkluderer også et par demo-versjoner, samt to underholdende videoklipp.


Lydbildet forandrer seg litt igjennom plata, man kan høre en viss forbedring fra begynnelse til slutt, i og med at låtene er ordnet kronologisk, de første er eldst og de siste er yngst.

Lydbildet forbedres altså, men forblir skittent, apokalyptisk og upolert, og det
er akkurat slik det skal være. At The Gates' musikalske uttrykk er nettopp det - lyden av en ubehjelpelig, døende verden som har gitt opp å prøve å holde oss i live, og som står foran en kjempemessig, mørk port som fører rett ut i det store, svarte intet - klar til å gå igjennom.

Thomas Lindbergs stemme er særegen, desperat, angstfylt og full av smerte. Den river og sliter i sjela di, og bringer frem følelser av den mørke sorten. Mange vil nok ha problemer med å høre gjennom denne skiva uten å få en eneste liten følelse av at "nå vil jeg faen meg finne en mørk og bunnløs avgrunn og kaste meg ned i den, verden er snart over uansett".

Riffene er gjennomgående tøffe, og jeg synes de blir bedre på den siste halvdelen av plata. Det er her man virkelig hører at At The Gates har influert band som In Flames og Dark Tranquillity. Dette gjelder særlig for de siste to låtene, som er fra deres siste skive, "Slaughter Of The Soul". Her er lyden betraktelig bedre enn på de første sporene.

Lindbergs stemme er blitt tøffere, riffene er bedre, de oser av slagkraft og melodisk teft, progresjonene er intelligente og særdeles tilfredsstillende og leadgitarpartiene er velkomponerte, mye mer definerte og deilige å høre på.

Sett i et større perspektiv: Dette er i høy grad en lytteverdig skive som burde høre hjemme i enhver melodisk deathmetal-fan sin platesamling. I tillegg vil den fungere godt som en innføring, til nye fans, i hva dette legendariske bandet har gjort opp gjennom årene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...

(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).


Magisk kveld med Alessandro Cortini

(18.09.26) Seks ganger har jeg hatt gleden av å se Alessandro Cortini live. Fem runder med Nine Inch Nails (første gang jeg så dem var uten han) og nå på Rockefeller som solo artist. Hele «NATI INFINITI» (2024) skulle vi få servert denne kvelden.


Westside Cowboy – herlig tradisjonelt

(17.09.26) De pløyer ikke ny mark, men forvalter den enkle tradisjonsrocken på elegant vis.


Macklemore og Ed Sheeran - hva nå?

(16.09.26) Macklemore er ute av Ed Sheerans amerikanske stadionturné etter sine uttalelser om Palestina. Nå har flere andre artister forlatt turneen i solidaritet. Det som skulle være en av årets største popturneer har utviklet seg til en konflikt om kunstnerisk frihet, politiske ytringer, og hvem som egentlig bestemmer hva som kan sies fra en konsertscene.


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


The Meffs til topps på Pstereo!

(11.09.26) Pstereo ser ut til å være i ferd med å "finne seg sjæl". Unge og ukjente band og navn dominerer.