At The Gates: Suicidal Final Art

At The Gates er et navn som burde ha en velkjent klang i alle selvrespekterende metallhuers ører. Fra bandet ble stiftet i 1990 til det ble oppløst i 1996, har det øvd betraktelig innflytelse på mangt et deathmetalband, det har blant annet lagt grunnlaget for hva mange i dag kjenner som "Göteborg-metallscenen" (In Flames, Dark Tranquillity, Soilwork...). Suicidal Final Art er en samling av de beste låtene fra skivene deres. Den inkluderer også et par demo-versjoner, samt to underholdende videoklipp.


Lydbildet forandrer seg litt igjennom plata, man kan høre en viss forbedring fra begynnelse til slutt, i og med at låtene er ordnet kronologisk, de første er eldst og de siste er yngst.

Lydbildet forbedres altså, men forblir skittent, apokalyptisk og upolert, og det
er akkurat slik det skal være. At The Gates' musikalske uttrykk er nettopp det - lyden av en ubehjelpelig, døende verden som har gitt opp å prøve å holde oss i live, og som står foran en kjempemessig, mørk port som fører rett ut i det store, svarte intet - klar til å gå igjennom.

Thomas Lindbergs stemme er særegen, desperat, angstfylt og full av smerte. Den river og sliter i sjela di, og bringer frem følelser av den mørke sorten. Mange vil nok ha problemer med å høre gjennom denne skiva uten å få en eneste liten følelse av at "nå vil jeg faen meg finne en mørk og bunnløs avgrunn og kaste meg ned i den, verden er snart over uansett".

Riffene er gjennomgående tøffe, og jeg synes de blir bedre på den siste halvdelen av plata. Det er her man virkelig hører at At The Gates har influert band som In Flames og Dark Tranquillity. Dette gjelder særlig for de siste to låtene, som er fra deres siste skive, "Slaughter Of The Soul". Her er lyden betraktelig bedre enn på de første sporene.

Lindbergs stemme er blitt tøffere, riffene er bedre, de oser av slagkraft og melodisk teft, progresjonene er intelligente og særdeles tilfredsstillende og leadgitarpartiene er velkomponerte, mye mer definerte og deilige å høre på.

Sett i et større perspektiv: Dette er i høy grad en lytteverdig skive som burde høre hjemme i enhver melodisk deathmetal-fan sin platesamling. I tillegg vil den fungere godt som en innføring, til nye fans, i hva dette legendariske bandet har gjort opp gjennom årene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...

(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).


Hokka sprer positivitet fra de finske skogene

(25.04.26) Ikke The Rasmus, ikke Blind Channel. Hokka har historiske røtter, men ser fremover.


Rålekkert, Robben Ford

(23.04.26) Bunnsolid fra Robben Ford, og som forventa. Musikalsk mangfoldig og ekstremt variert.


Colin Andrew - hvilken support!

(22.04.26) Alt-pop, kaller han det. Tradisjon og kreativitet blandet med en utrolig dyktig musiker og låtskriver, det kan bare bli bra.


Kanonkveld med Kiefer Sutherland

(21.04.26) Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.


Mye bra fra NIN - men kanskje i helt ...?

(18.04.26) Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek.


Hedvig Mollestad Weejuns i studio

(16.04.26) Det er ikke vanlig å lansere et band gjennom et live-album. Men så er da heller ikke Hedvig Mollestad noen helt vanlig artist, og hennes nye trio Weejuns er da heller ingen helt vanlig trio. Nå er de klar med sitt første studioalbum.