At The Gates: Suicidal Final Art

At The Gates er et navn som burde ha en velkjent klang i alle selvrespekterende metallhuers ører. Fra bandet ble stiftet i 1990 til det ble oppløst i 1996, har det øvd betraktelig innflytelse på mangt et deathmetalband, det har blant annet lagt grunnlaget for hva mange i dag kjenner som "Göteborg-metallscenen" (In Flames, Dark Tranquillity, Soilwork...). Suicidal Final Art er en samling av de beste låtene fra skivene deres. Den inkluderer også et par demo-versjoner, samt to underholdende videoklipp.


Lydbildet forandrer seg litt igjennom plata, man kan høre en viss forbedring fra begynnelse til slutt, i og med at låtene er ordnet kronologisk, de første er eldst og de siste er yngst.

Lydbildet forbedres altså, men forblir skittent, apokalyptisk og upolert, og det
er akkurat slik det skal være. At The Gates' musikalske uttrykk er nettopp det - lyden av en ubehjelpelig, døende verden som har gitt opp å prøve å holde oss i live, og som står foran en kjempemessig, mørk port som fører rett ut i det store, svarte intet - klar til å gå igjennom.

Thomas Lindbergs stemme er særegen, desperat, angstfylt og full av smerte. Den river og sliter i sjela di, og bringer frem følelser av den mørke sorten. Mange vil nok ha problemer med å høre gjennom denne skiva uten å få en eneste liten følelse av at "nå vil jeg faen meg finne en mørk og bunnløs avgrunn og kaste meg ned i den, verden er snart over uansett".

Riffene er gjennomgående tøffe, og jeg synes de blir bedre på den siste halvdelen av plata. Det er her man virkelig hører at At The Gates har influert band som In Flames og Dark Tranquillity. Dette gjelder særlig for de siste to låtene, som er fra deres siste skive, "Slaughter Of The Soul". Her er lyden betraktelig bedre enn på de første sporene.

Lindbergs stemme er blitt tøffere, riffene er bedre, de oser av slagkraft og melodisk teft, progresjonene er intelligente og særdeles tilfredsstillende og leadgitarpartiene er velkomponerte, mye mer definerte og deilige å høre på.

Sett i et større perspektiv: Dette er i høy grad en lytteverdig skive som burde høre hjemme i enhver melodisk deathmetal-fan sin platesamling. I tillegg vil den fungere godt som en innføring, til nye fans, i hva dette legendariske bandet har gjort opp gjennom årene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...

(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.