Jentekveld med Dido

(Oslo/PULS): For et stappfullt, og overveldende feminint publikum, presenterte Dido en ganske ordinær konsert på Rockefeller torsdag kveld. Kort oppsummert var konserten veldig fin, men litt tam, og veldig veldig kort.


Dido / /


Showet ble åpnet av bandet med dundrende synth og bass, som en kontrast til Didos sarte og nesten a capella «My Lover’s Gone» som det hele sklei over i. Og det fungerte perfekt. Om ikke forventningene var høye fra før, ble de utvilsomt skrudd opp enda ett par hakk.

Men Dido og bandet klarte ikke helt å innfri. Trass i såpass dyktige musikere på henholdsvis trommer, bass, keyboard, platespillere, perkusjon og gitar, for å ikke glemme Didos fantastiske stemme - var det likevel noe som manglet. Litt flatt, og litt kjedelig. Mye fordi låtene hørtes nesten identiske ut med albumversjonene. Her var det helt klart rom for mer, om ikke improvisasjon, så i hvert fall lek.

Noen unntak var det selvsagt. «Honestly OK» nærmest eksploderte i et inferno av trommer, og tittelsporet fra albumet «No Angel» var en hyggelig flørt med sambarytmer. Men overraskelsene var i hovedsak få og kortvarige.

Didos stemme er fantastisk, det er ikke til å komme fra. Men når bandet virket så bundet som det gjorde hadde det kanskje vært vel så hyggelig å oppleve Dido i en enklere setting, for eksempel med bare kassegitar og piano?

Og 55 minutter, som også inkluderer pausen før ekstranumrene, er for kort. Alt for kort i forhold til billettprisen på 210 kroner. Å skylde på lite låtmateriale går rett og slett ikke an når de ikke en gang spiller alle låtene fra debutalbumet! Den nesten syv minutter lange, og ett av albumets høydepunkter, «Take My Hand» ble altså utelatt.

De to nye låtene, om henholdsvis vennskap og avhengighet, var av svært variert kvalitet. «See The Sun» var litt klumpete og hang ikke helt sammen, mens «Don’t Leave Home» uten tvil kan bli en hit i fremtiden.

Men under konserten var det spesielt to låter fra albumet jeg la merke til. Både «Hunter» og «Don’t Think of Me», står begge klare for å ta over stafettpinnen fra suksessene «Thank You» og «Here With Me». Så Dido må vi nok leve med lenge enda. Og jeg er på ingen måte lei meg for det.

Dido spilte: Intro (Bandet) / My Lover's Gone / All You Want / Here With Me / Isobel / My Life / Honestly OK / I'm No Angel / Slide / See The Sun (Ny!) / Thank You / Hunter / Ekstra: Don't Leave Home (Ny!) / Don't Think Of Me


Del på Facebook | Del på Bluesky

Dido: Life For Rent

(15.12.03) Når året snart er omme går mange av oss i "High Fidelity-modus" og tenker, hvilken plate var årets beste? Vel, jeg velger å påstå at Didos "Life For Rent" i det minste er på Top5-listen, i selskap med Belle And Sebastian, Pearl Jam og The Thrills.


Dido skriver for Britney Spears

(08.04.01) Hun fikk sin låt sampla inn i Eminems millionhit "Stan" - og så var det gjort. Nå skriver Dido sanger som sannsynligvis vil dukke opp på det neste albumet til Britney Spears.


Dido: No Angel

(02.12.00) Om du ikke akkurat direkte kjenner henne, har du garantert hørt henne. Eminems geniale låt "Stan", bæres i stor grad av nettopp Didos stemme og melodi i refrenget, og omtrent samtidig dukket dette albumet opp. Like mye bærekraft har hun derimot ikke på sitt eget album. Tilløp til stemningsfylt gitarpop, men sjelden så det setter spor.


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.