Dido: No Angel

Om du ikke akkurat direkte kjenner henne, har du garantert hørt henne. Eminems geniale låt "Stan", bæres i stor grad av nettopp Didos stemme og melodi i refrenget, og omtrent samtidig dukket dette albumet opp. Like mye bærekraft har hun derimot ikke på sitt eget album. Tilløp til stemningsfylt gitarpop, men sjelden så det setter spor.


Det hjelper heller ikke om hun er aldri så god venn med Faithless, eller i slekt med halvparten av dem, for deres programmeringer er desto mer spennende enn hva vi får her. I all hovedsak dreier låtene seg om trommemaskindrevne låter (blant andre programmert av Rollo fra nettopp Faithless), med kassegitar, keyboards, bass og noen å så maleriske strykere.

Oppå dette kommer Didos lettrustne stemme, med visse likhetstrekk til kjære Beth Orton, blandet med elementer av selvvreng, som sender tankene til Cranberries’ Dolores O’Riordan.

Førstnevnte er vel som en særdeles positiv sammenligning å regne, men på min planet, er sistnevnte av heller bulkete karakter. Så er det også når Dido holder seg aller roligst, at hun låter best. Up-tempo og hevet stemme ligger ikke så godt for henne.

Noen av låtene her er nydelige eksempler på formelen hun tydeligvis ønsker å følge; å kombinere det teknologiske med en mer klassisk form for poppete viseskriveri. Da får vi smygende toner med melodi som virkelig koser med øret, og klimprende gitarer som napper lett i den vare stemmen.

Disse er det dessverre altfor få av, og de kommer lett i skyggen av hva som er ment å være midtempo stemningspop, men som bare låter brautende, og noen ganger rett og slett platt og ufølsomt. Nettopp dét er ganske viktig.

Følelser skal aldri kimses av, men ved slik musikk som dette, er det uhyre viktig at det høres ut som sangeren virkelig har levd seg litt inn materialet. Det gjør det ikke her, og da blir ikke Ruben særlig begeistret. Kanskje neste gang Dido, neste gang kan det hende vi kan hygge oss sammen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Dido: Life For Rent

(15.12.03) Når året snart er omme går mange av oss i "High Fidelity-modus" og tenker, hvilken plate var årets beste? Vel, jeg velger å påstå at Didos "Life For Rent" i det minste er på Top5-listen, i selskap med Belle And Sebastian, Pearl Jam og The Thrills.


Jentekveld med Dido

(05.05.01) (Oslo/PULS): For et stappfullt, og overveldende feminint publikum, presenterte Dido en ganske ordinær konsert på Rockefeller torsdag kveld. Kort oppsummert var konserten veldig fin, men litt tam, og veldig veldig kort.


Dido skriver for Britney Spears

(08.04.01) Hun fikk sin låt sampla inn i Eminems millionhit "Stan" - og så var det gjort. Nå skriver Dido sanger som sannsynligvis vil dukke opp på det neste albumet til Britney Spears.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.