Karate: Geoff Farina i søndagsform
For andre gang stod Geoff Farina med to andre musikere på So What!-scenen i går. Sist gang var i '99, og Karate har etter den gang gitt ut langspiller, samt at vokalist, gitarist og låtskriver Farina, har gitt ut en soloplate. Konserten onsdag tok for seg Karate-låtene.
Karate / /
Det har gått snart et halvt år siden Karate ga ut Unsolved, men først nå fikk vi muligheten til å se den amerikanske trioen fremføre låter fra denne live. I tillegg var my av konserten basert på den forrige og strålende skiva The Bed Is In The Ocean.
Karate live var, i alle fall denne gangen, en ganske så lik musikalsk opplevelse som på plate. Det gikk i sofistikerte rockelåter, hvor både jazz, og blues-elementene lå pakket rundt det hele. Små utskeielser i form av små gitarsnutter, samt at de av og til dro til hardere på. Geoff's eminente og behagelige stemme lå som vanlig over dette, selv om den delvis druknet i skjemmende publikumsstøy.
De bød aldri på noen overraskelser, verken musikalsk eller visuelt. Låtene var identiske med versjonene på platene, så kvelden handlet først og fremst om å komme inn i den lunefulle stemningen Karate er kjente for.
Gledelig var det at gruppa spilte mye fra The Bed.. Vi fikk "There Are Ghosts", "The Same Stars", Bass Sounds", og ikke minst den meget fine "The Last Wars". Alle låter fra a-siden på skiva. Ellers var det naturligvis mye fra Unsolved.
Det var imidlertid en blandet opplevelse å se dem i går. Først og fremst burde de nok heller spilt på en søndag, etter at folk ville roe ned etter en hard helg med festing. Karate er på en måte musikk som fungerer best i rolige omgivelser, gjerne med sitteplasser og slikt.
Publikum var for gira i går, og det ødela nok en del. Litt må bandet også ta skylden for, da de aldri gjorde noe ut av seg. De forble litt anonyme.
En sånn passe bra konsert, fra et ellers flott band.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Ei gitarplate for mørke høstkvelder
(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.