Karate: Geoff Farina i søndagsform

For andre gang stod Geoff Farina med to andre musikere på So What!-scenen i går. Sist gang var i '99, og Karate har etter den gang gitt ut langspiller, samt at vokalist, gitarist og låtskriver Farina, har gitt ut en soloplate. Konserten onsdag tok for seg Karate-låtene.


Karate / /


Det har gått snart et halvt år siden Karate ga ut Unsolved, men først nå fikk vi muligheten til å se den amerikanske trioen fremføre låter fra denne live. I tillegg var my av konserten basert på den forrige og strålende skiva The Bed Is In The Ocean.

Karate live var, i alle fall denne gangen, en ganske så lik musikalsk opplevelse som på plate. Det gikk i sofistikerte rockelåter, hvor både jazz, og blues-elementene lå pakket rundt det hele. Små utskeielser i form av små gitarsnutter, samt at de av og til dro til hardere på. Geoff's eminente og behagelige stemme lå som vanlig over dette, selv om den delvis druknet i skjemmende publikumsstøy.

De bød aldri på noen overraskelser, verken musikalsk eller visuelt. Låtene var identiske med versjonene på platene, så kvelden handlet først og fremst om å komme inn i den lunefulle stemningen Karate er kjente for.

Gledelig var det at gruppa spilte mye fra The Bed.. Vi fikk "There Are Ghosts", "The Same Stars", Bass Sounds", og ikke minst den meget fine "The Last Wars". Alle låter fra a-siden på skiva. Ellers var det naturligvis mye fra Unsolved.

Det var imidlertid en blandet opplevelse å se dem i går. Først og fremst burde de nok heller spilt på en søndag, etter at folk ville roe ned etter en hard helg med festing. Karate er på en måte musikk som fungerer best i rolige omgivelser, gjerne med sitteplasser og slikt.

Publikum var for gira i går, og det ødela nok en del. Litt må bandet også ta skylden for, da de aldri gjorde noe ut av seg. De forble litt anonyme.

En sånn passe bra konsert, fra et ellers flott band.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Briskeby til 'Kilde

(06.03.01) Firedobbelt Spellemannspris-vinnende Briskeby er ikke overraskende booka til året Roskilde-festival. Guns N'Roses har allerede vært klare en stund, men nå er også PJ Harvey bekrefta, samt amerikanske Tool og indipoper'ne Karate.


Geoff Farina: Reverse Eclipse

(10.01.01) Det tok ikke lange tiden før Karates "main-man" Geoff Farina igjen var i rampelyset. Her er han med sitt andre soloalbum, inneholdene låter som ikke passet inn på plate sammen med bandet. Rolige og langsomme låter uten stort volum og intensitet. "En mann og hans gitar-låter". Enig med Geoff, der.


Karate: Unsolved

(25.10.00) Etter forrige strålende album, The Bed Is In The Ocean, er det merkbart at Karate har roet det kraftig ned tempomessig, og utviklet soundet sitt til mer sofistikert nytelse i skjæringspunktet mellom noe i retning av jazz og blues. Her er fortsatt harde gitarlåter, men som et helhetsinntrykk har de forandra seg litt.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.