Geoff Farina: Reverse Eclipse

Det tok ikke lange tiden før Karates "main-man" Geoff Farina igjen var i rampelyset. Her er han med sitt andre soloalbum, inneholdene låter som ikke passet inn på plate sammen med bandet. Rolige og langsomme låter uten stort volum og intensitet. "En mann og hans gitar-låter". Enig med Geoff, der.


Mot slutten av fjoråret ga Farina og Karate ut skiva "Unsolved". En litt annerledes Karate-plate med nærmere tilnærming til jazz enn gruppas opprinnelige rockuttrykk.

Med "Reverse Eclipse" fortsetter han på en måte i samme gata, men her er det strippet betraktelig ned og låter mer nakent. Kanskje ikke så, rart da det eneste instrumentet på skiva er gitar; d.v.s. to gitarer. Han får nemlig hjelp av Josh Larue på en rekke låter.

Geoff Farinas stemme, og måten han synger på, er meget karismatisk og lett gjenkjennelig. Rolig, behagelig - nesten snakkende. Derimot krever lyrikken ofte runder med filosofi og tolkninger, hvor budskapet hyppig er forbundet med den vanskelige kjærligheten.

Drømmer og minner rundt dem står sentralt i Farinas verden, enten det er av den ulykkelige sorten, eller den positive og fine. En føler også en viss tomhet og ensomhet i hans musikk og tekster, litt tristesse.

Det er som sagt noe jazzete over Farina om dagen. En type taffelmusikk, fremført i mørke lokaler på café eller bar nattetid et eller annet sted i storbyjungelen. Jeg synes det fungerer mye bedre i denne enkle innpakningen enn på Karates siste plate.

Sterke låter som "Fire" (tidligere utgitt på singel), "The Rights", Only Yellows" og "Fixable" står frem og innehar de kvalitetene som gjør at "Reverse Eclipse" blir en meget bra plate til rolige og avslappende stunder.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Karate: Geoff Farina i søndagsform

(22.03.01) For andre gang stod Geoff Farina med to andre musikere på So What!-scenen i går. Sist gang var i '99, og Karate har etter den gang gitt ut langspiller, samt at vokalist, gitarist og låtskriver Farina, har gitt ut en soloplate. Konserten onsdag tok for seg Karate-låtene.


Briskeby til 'Kilde

(06.03.01) Firedobbelt Spellemannspris-vinnende Briskeby er ikke overraskende booka til året Roskilde-festival. Guns N'Roses har allerede vært klare en stund, men nå er også PJ Harvey bekrefta, samt amerikanske Tool og indipoper'ne Karate.


Karate: Unsolved

(25.10.00) Etter forrige strålende album, The Bed Is In The Ocean, er det merkbart at Karate har roet det kraftig ned tempomessig, og utviklet soundet sitt til mer sofistikert nytelse i skjæringspunktet mellom noe i retning av jazz og blues. Her er fortsatt harde gitarlåter, men som et helhetsinntrykk har de forandra seg litt.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.