Geoff Farina: Reverse Eclipse

Det tok ikke lange tiden før Karates "main-man" Geoff Farina igjen var i rampelyset. Her er han med sitt andre soloalbum, inneholdene låter som ikke passet inn på plate sammen med bandet. Rolige og langsomme låter uten stort volum og intensitet. "En mann og hans gitar-låter". Enig med Geoff, der.


Mot slutten av fjoråret ga Farina og Karate ut skiva "Unsolved". En litt annerledes Karate-plate med nærmere tilnærming til jazz enn gruppas opprinnelige rockuttrykk.

Med "Reverse Eclipse" fortsetter han på en måte i samme gata, men her er det strippet betraktelig ned og låter mer nakent. Kanskje ikke så, rart da det eneste instrumentet på skiva er gitar; d.v.s. to gitarer. Han får nemlig hjelp av Josh Larue på en rekke låter.

Geoff Farinas stemme, og måten han synger på, er meget karismatisk og lett gjenkjennelig. Rolig, behagelig - nesten snakkende. Derimot krever lyrikken ofte runder med filosofi og tolkninger, hvor budskapet hyppig er forbundet med den vanskelige kjærligheten.

Drømmer og minner rundt dem står sentralt i Farinas verden, enten det er av den ulykkelige sorten, eller den positive og fine. En føler også en viss tomhet og ensomhet i hans musikk og tekster, litt tristesse.

Det er som sagt noe jazzete over Farina om dagen. En type taffelmusikk, fremført i mørke lokaler på café eller bar nattetid et eller annet sted i storbyjungelen. Jeg synes det fungerer mye bedre i denne enkle innpakningen enn på Karates siste plate.

Sterke låter som "Fire" (tidligere utgitt på singel), "The Rights", Only Yellows" og "Fixable" står frem og innehar de kvalitetene som gjør at "Reverse Eclipse" blir en meget bra plate til rolige og avslappende stunder.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Karate: Geoff Farina i søndagsform

(22.03.01) For andre gang stod Geoff Farina med to andre musikere på So What!-scenen i går. Sist gang var i '99, og Karate har etter den gang gitt ut langspiller, samt at vokalist, gitarist og låtskriver Farina, har gitt ut en soloplate. Konserten onsdag tok for seg Karate-låtene.


Briskeby til 'Kilde

(06.03.01) Firedobbelt Spellemannspris-vinnende Briskeby er ikke overraskende booka til året Roskilde-festival. Guns N'Roses har allerede vært klare en stund, men nå er også PJ Harvey bekrefta, samt amerikanske Tool og indipoper'ne Karate.


Karate: Unsolved

(25.10.00) Etter forrige strålende album, The Bed Is In The Ocean, er det merkbart at Karate har roet det kraftig ned tempomessig, og utviklet soundet sitt til mer sofistikert nytelse i skjæringspunktet mellom noe i retning av jazz og blues. Her er fortsatt harde gitarlåter, men som et helhetsinntrykk har de forandra seg litt.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.