Aerosmith: Just Push Play
Det er fire år siden Aerosmith ga ut sitt forrige studioalbum Nine Lives. Tre singler ble sluppet fra albumet som vel ikke førte dem noe videre, men en moderat suksess var det jo. Derimot hadde de sin største hit i deres snart 30-årige karriere med Diane Warren-balladen "Don't Wanna Miss A Thing" fra filmen Armageddon. Dette har kanskje økt forventningene til det nye albumet Just Push Play for flere enn bare Aerosmith-fans?
Det første jeg tenkte da jeg sto med Just Push Play i hendene, var coveret. Naturlig nok, tenker du kanskje. Men ser man på coveret, vil kanskje noen kjenne igjen robotfrøkna som prydet coveret til The Heavy's Metal Marathon fra '89. Og ganske riktig, bildet er laget av den samme japanske paintbrushkunstneren Sorayama. Litt pussig, tenker jeg for meg selv, at Aerosmith går for en gammel ide som andre har brukt tidligere.
Jeg sier ikke at man nødvendigvis må finne opp hjulet på nytt hver gang. Men ser man inni albumheftet også, finner man faktisk den samme illustrasjonen som er brukt på coveret til Metal Marathon. Og når The Heavy's faktisk brukte Aerosmiths "Dude Looks Like A Lady" som en del av maratonløpet sitt, så skulle en jo tro at Steven Tyler & Company også hadde kjennskap til coveret. Men nok om førsteinntrykket
Første single fra albumet er "Jaded", en for så vidt radiovennlig låt uten å fremstå som en klassiker på noen måte. Det rare er faktisk at det egentlig ikke høres ut som Aerosmith. Joda, stemmen til Tyler er umiskjennelig, men det er også det eneste som gjør det til en Aerosmith-låt. I mine ører kunne det like gjerne vært en låt for et hvilket som helst band der Tyler gjorde en gjesteopptreden. Faktisk skulle jeg ønske at det var nettopp det.
Grunnen til det musikalske sidespranget ligger i Marti Fredriksen som har vært med å skrive de fleste av de 13 låtene på albumet. Nå har Aerosmith brukt leid hjelp tidligere til stort hell (les: Desmond Child) Og de har vært kjent for å klare å forandre seg litt med trendene, men om de har gjort det rette i dette tilfellet er jeg usikker på. Men det var kanskje derfor de valgte "Jaded" som første single?
En av mine favorittlåter med Aerosmith er "The Other Side" fra albumet Pump. Dette ikke minst på grunn av de fengende blåserpartiene, som de ofte har brukt i låtene sine. Jeg var litt på leit etter noe lignende på denne nye plata, men jeg må innrømme at jeg ble skuffet. Visst hadde de blåsere på et par, tre låter. På låta "Trip Hoppin'" har de til og med fått med seg Tower of Power, men låta er ikke spenstig nok til å finne en bra melodilinje til blåserne. Det er nok også derfor blåserne ligger så langt bak i lydbildet.
Låta "Sunshine" begynner bra, men går over i et fryktelig kjedelig refreng. Og dessverre er det sånn for de fleste låtene på Just Push Play. Låtene har kanskje potensiale, men det blir ikke fengende nok.
Favorittene mine er tittelkuttet "Just Push Play" og balladen "Fly Away From Here". En riktig nedtur derimot er "Drop Dead Gorgeous" som Joe Perry synger, uten at hans vokal har noe som helst skyld i det.
Jeg har likt Aerosmith i mange år, men dette holder rett og slett ikke. Jeg hadde forventet meg mer, enda jeg egentlig ikke hadde så store forventninger. Men svaret på spørsmålet mitt om hvorfor de valgte "Jaded" som første single fra albumet, gir seg kanskje selv. Det er rett og slett ikke så mange fengende låter å velge mellom her.
Aerosmith på nettet.
Del på Facebook | Del på Bluesky