Perculator: Sergeant Major

Aldri så seint at det ikke er godt for noe... Dette albumet har vi vel strengt tatt venta på, og nå når det endelig er her, er det ikke særlig å sutre over heller. Skikkelig snadderplate er det blitt. Som de sier det selv; chilled men ikke helt sofa. Digg sådan.


Dette er ikke utelukkende et chill-album, men apropos det; Vi kjenner gratisbladet Spirit. Forhåpentligvis kjenner de fleste den eminente tegneren og illustratøren Christian Bloom også. For noen måneder siden hadde bladet en flott innføring i chill-musikkens mange former, med en fantastisk illustrasjon av nettopp Mr Bloom. Jeg klarer ikke få den tegningen ut av hodet når jeg hører denne skiva.

Over en helside hadde han fanget stemninger jeg har higet etter siden jeg så tegningen. To karer sitter i hver sin godstol med en kaffekopp ved siden av seg, og en sigg i hånda. I taket henger en døsig discokule som lager gjenskinn i hele rommet, akkurat passe innredet med høyttalere, et par planter, CD-plater liggende her og der... Kara bare sitter og holder kjeft, hører på hva som måtte komme ut fra stereoanlegningen. Slik jeg ser det pr i dag, nå, er det denne plata de hører på.

Sergeant Major har alt hva et bra chill-album bør ha; riktig dose døsighet, smektende melodier, en fengende, men ikke for intens beat, samples, snutter og loops som ikke kommer deg for dagen helt umiddelbart, variasjon, men likevel en helhet som gjør at opplevelsen blir fullstendig når du hører hele på en gang. Gjerne flere ganger etter hverandre også.

Samtidig er plata langtfra lat. Er du av den danselystne typen, skulle du fint kunne svinge deg til dette. Riktignok ikke i all verdens tempo hele tiden - noen ganger sakte og smidig, andre ganger med armene viftende over hodet - men hele tiden med låter som engasjerer mer enn de får deg til å sovne.

Enhver med øre for Herbaliser eller andre Ninja Tune-aktører, Red Snapper, Jazzanova, Rae & Christian eller hvilken som helst kvalitetschiller, burde gå til anskaffelse snarest. Her er mørende elementer av både house, drum’n’bass, hip hop, jazz, funk og, jepp, chill.

Norsk fusion har sjelden vært bedre lytting! Skaff deg et eksemplar. Sett deg ned. Og hold kjeft!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hip hop/electronica-scene på Øyafestivalen

(02.05.01) Øyafestivalen som vil foregå 10-11. august, utvider årets arrangement i Middelalderparken ved a sette opp en ekstra scene. Den nye scenen blir viet elektronisk basert musikk innenfor ulike sjangre, herunder også hip hop.


Moon Orchestra: Departure Lounge

(06.10.00) Moon Orcehstra er Jon Platou Selvigs (Perculator) enmannsprosjekt. I Perculator sto Selvig for samplinger, loops og lydeffekter. På debutplata "Departure Lounge", en titommer, tar Moon Orchestra deg med til kjølige flyplasser (se coveret), stilfulle spionfilmer og velmøblerte salonger.


Trivelig morgenchill

(08.07.00) Nå har det begynt å røre seg i Perculator-leieren igjen, og en solstekt formiddag med denne comboen er akkurat hva en tunghodet anmelder trenger. Norges Herbaliser sprutet ikke hundre prosent, men flummet behagelig i gang dagen.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.