Punk på Pigalle: Rock for reklame

(Oslo/PULS): I regi av reklame-skolen Westerdals ble det torsdag holdt pop/rock/punk/hardcore-konsert på det lett sjarmerende utestedet Pigalle på Grønland i Oslo. Fem band på scenen, hvorav fire jeg fikk sett. Omgitt av langt søtere jenter enn du vil finne på andre konsert-lokaler i denne byen, hvor det viktigste for de tilkomne egentlig var å drikke seg full, sto fire band på scenen. Merkelig setting, men ingen dum opplevelse.


Amulet, Bronco Busters, Kitty F. Band, Humrush / /


For en stiv pris, nemlig hundrelappen, kunne man få med seg fem Oslo-band. Det kunne likesågodt ha vært en lukket fest, for jeg tror det var svært få utenforstående her, men det er ikke vesentlig. Det var en hyggelig atmosfære, med rød tapet, telefoner på hvert bord i tilfelle man ville ringe en utnevnt jente eller gutt, og en altfor liten scene.

KITTY F. BAND

Først ut var et tomanns-prosjekt ved navn Kitty F. Band. En søt jente på vokal, fulgt av en reklame-spire på gitar. Det begynte bra, men ble i lengden tørt og tynt. Låtene hadde ikke tilløp til å være mer enn en tilfeldig jam på et gutteværelse, og disse to har ikke funnet stilen sin. Dette var meget merkbart. Frontfiguren kunne synge, ingen tvil om det, men man trenger mer enn Portishead-komplekser og lett pop-vokal for å bli lagt merke til i disse dager.

Reklame-menneskene svansa rundt, og det var klart for neste band.

HUMRUSH

Det var absolutt en positiv overraskelse da bandet Humrush dro igang første låt. Vanskelig å sette fingern på hva slags musikkstil dette bandet lå i, men her flørtet man med alt fra tradisjonell funk til ting man tidligere har hørt gjennom Chicago-baserte band som Tortoise og Sea And Cake.

Desverre ikke i nærheten av slike høyder, men det var strengt tatt ikke forventet. Det eneste problemet med bandet var at personlighetene ikke sto i stil med musikken. En skate-punker på gitar, en bassist med rockekomplekser (se; naglebelte og svart-farget hår), en data-nerd på keyboard, og en meget dyktig trommis. Trommisen redda det aller meste her, for han sto ut som den aller dyktigste i bandet, og det skal være spennende å høre en eventuell innspilling fra bandet.

AMULET

Så gikk Amulet på scenen, et band jeg har hatt kjennskap til siden de spilte sytete emo-metall og trommisen var vokalist for mange år siden. Mye har forandret seg, valg har blitt tatt, medlemmer skiftet ut, og jeg synes de endelig har funnet stilen sin. Moderne punkrock kan man vel si. Melodiske og ekstremt tighte gitarer, kontante trommer, og en meget underholdende vokalist.

Amulet har blitt ett sammensurium av band i mange genrer. Her har vi alt fra de drivende rocke-riffene til Foo Fighters og Turbonegers breial-attitude, Gorilla Biscuits melodier, og vokal-messig lekes det med alt fra gammel New York-hardcore til moderne kommersiell Rock N Roll.

De er først og fremst dyktige, for de kan å stå på scenen, og de kan ikke minst spille. Vokalist Torgny Amdam tusjet et stort dollar-tegn på brystet, som skapte mange rare blikk blant publikum. Om det var en fuckoff til reklame-menneskene eller et personlig håp, vet bare gudene. Men Amulet gjorde et bra og positivt show, og alle var glade.

Imellom Amulet og Bronco Busters spilte metall-bandet Wrong From The Start, men av forskjellige grunner fikk vi ikke med oss dette.

BRONCO BUSTERS

Bronco Busters har jeg sett ett par ganger før, og de gir alltid full pinne. Tre jenter som leker med punk og rock, og rock og punk. Sleng på en dæsj uinterresant pop, så har du Bronco Busters. Men misforstå meg rett, dette er faktisk ganske så bra.

Hvis man går rundt med tvangstanker at jenter ikke kan spille gutters instrumenter, tar man helt feil. Spesielt trommisen i dette bandet skiller seg ut. Selv om noen av låtene kan bli noe uinteressant i lengden, og det faktum at de burde til tider roe ned lydbildet litt og ikke alltid ha ett langt kjør fra start til slutt, er det mye potensiale i dette bandet. Litt bedre låt-snekring, og Bronco Busters kan bli et meget interessant band.

Så var kvelden slutt. Pampene hadde fått dratt stripene sine og øl-tønnene var tomme. Vi tuslet hjem i det kalde mørket og var egentlig ganske fornøyd.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Amulet overbeviste

(18.05.03) (Bergen/PULS): Amulet er snart aktuelle med ny skive, og en del av låtene derfra ble testet ut på publikummet på Hulen. Amulet har noe på gang!


Norsk musikk for eksport!

(03.05.01) Tallet på norske artister som får realisert utfartstrangen sin er stadig økende. Endel er av disse artistene er støtta av Kulturdepartementet gjennom Norsk Kulturråds TTF-ordninger. Den statlige sponsinga ser altså ut til å kunne bære frukter. PULS har sett nærmere på de drøyt 20 artistene som fikk støtte ved årsskiftet. I tillegg har vi kartlagt minst like mange som reiser ut helt på egen hånd.


Amulet til Tyskland

(09.04.01) Oslo-hardcorer'ne Amulet - som ga ut albumet The Burning Sphere i fjor høst - fyller snart opp tanken med diesel og ruller nedover kontinentet. Foreløpig står 12 gig'er i Tyskland og én i Haiders Østerrike på lista over framtidssyslene til kvartetten. Og det kan fort balle på seg.


Amulet: The Burning Sphere

(22.08.00) For det meste hardcore som du kjenner det, og på ingen måte uinteressant. Oslo-bandet Amulet har nemlig som oftest suverene låter, og formidler den rette energien på kløktig vis.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.