An Evening With Elton John
(Oslo/PULS): Forventningene var enorme, og da lysene ble slukket nøyaktig 19:35 visste vi alle at det store øyeblikket var i anmarsj. Lyskasterne ble vendt mot en trapp til venstre for scenen og i samme øyeblikk dukka Sir Elton John opp i gul dress, røde briller og et smil på størrelsen med egoet. Han tok imot applausen fra de mange tusen som hadde funnet veien til Spektrum denne kalde mandags kvelden.
Elton John / /
Da applausen hadde gitt seg tok han en slurk av Cola Light-boksen som var satt frem til ham, satte seg ved pianoet og begynte med "Your Song". Noen har klagd på lydkvaliteten i Spektrum, men i kveld var det ihvertfall ikke mangel på lyd!
"The Great Discovery" - en sang skrevet om fødselen til Bernie Taupins yngste bror Kit - var neste sang ut, og plutselig gikk det opp for meg hvor Marc Anthony har fått ideen til "You Sang To Me" fra.
Det var da han satte i gang med "Someone Saved My Life Tonight" at publikum ga ekstra applaus, spesielt da han imponerte med et langt instrumental stykke med et utrolig fingerspill.
En kanskje mindre kjent sang - "Holy Moses", tett etterfulgt av "Daniel" kom så, og etter en kort innledning kom "Harmony" fra Goodbye Yellow Brick Road - den skulle egentlig vært utgitt som single, men før de kom så langt var Caribou allerede ferdig, vitset han.
På "Honkey Cat" tok han helt av, fingrene hans danset rundt på tangentene og alle klappa takten. Applausen var enorm og publikum tok til å plystre. Vi ble ikke engang ferdig med å klappe før han begynte på "Rocket Man". Det var tydelig hvilke sanger alle kunne. Han lekte seg på pianoet og hadde et slikt ekko at det hørtes ut som han sang duett med seg selv.
Den neste sangen introduserte han som "Tiny Dancer", som nå nylig har blitt brukt i en ny film, "Almost Famous", og dessuten er tatt fra favorittalbumet hans, "Mad Mad Across The Water". Etter et enormt langt forspill satte han i gang med "Philadelphia Freedom".
Denne sangen gjorde at verken armer eller bein kunne holdes i ro hos samtlige, og de som ikke følte kallet på begynnelsen kunne ikke annet enn å klappe med når Elton reiste seg opp og tok til å spille stående.
Han satte seg nå ved pianoet og sa alvorlig at den neste sangen var helt ny, og ble spilt inn i LA for ikke så lenge siden. Foranledningen for at han og Bernie Taupin skrev "American Tragedy" var til minne om den unge, homofile gutten som ble dratt til sin død i Wyoming. Han gjentok "bloody Wyoming" flere ganger under sangen og var på slutten rørt til tårer.
Deretter gikk han raskt over til "Nikita" uten å verken si noe eller smile. Tydelig rørt over den forrige sangen, og hadde vi ikke sett det på storskjermen, hadde vi ikke lagt merke til det, for stemmen holdt.
"Sacrifice" fikk folket til å tenne lighterne sine, og ettersom flere lys ble tent virka det også som gnisten i Elton ble tent på nytt. Nå smilte han til og med på slutten av sangen, skreva kjekt over stolen og satte i gang med "Sorry Seems To Be The Hardest Word". Han unngikk galant de høye tonene, men han er ikke like ung lenger, og sangen ble ikke noe dårligere uten de høyeste tonene.
Han var tydelig sliten, tørka svetten av panna, men lot seg ikke stoppe av den grunn. Han fortsatte med "I Guess That´s Why They Call It The Blues", og fikk ekstra applaus da det gikk opp for alle hvilken sang det var. Han så ut til å storkose seg på pianoet og tok helt av på slutten.
"Ticking" ble introdusert som en sang skrevet i 74/75 om bruken av vold og våpen i USA. Kanskje er den mer relevant nå, ettersom volden i USA bare har økt. Selv om sangen er lang, blei den ikke på langt nær kjedelig, lidenskapen rundt pianoet ga alle mulige tegn på at dette var en sang med et viktig budskap.
Instrumentalpartier ble det også plass til, i det storskjermene viste noen behagelige bildeshow mens han spilte "Carla" og "Etude" - som etterhvert gikk over i forspillet til "Tonight". Personlig kan jeg sette på "Tonight" bare for å høre på instrumental partiet på begynnelsen, og kunne ikke noe for at jeg håpa på at hele sangen kom.
Jeg blei ikke skuffa, for etter det nærmere fem minutter lange forspillet satte han i gang med sangen. Det blir bedre og bedre for hver gang han synger den, selv om han ikke lenger kan synge høy D.
"Burn Down The Mission" - fra det tredje albumet hans - rocka, og pianoet ble nærmest voldtatt av de erfarne hendene til Elton i nærmest ti minutter. Alle fryda seg, kanskje hovedpersonen mest av alle. Han fikk stående applaus og fikk en bukett roser av en kvinnelig fan.
Applausen fortsatte til han begynte på "The One". Hadde jeg hatt en lighter hadde jeg reist meg opp og lyst alt jeg kunne. Men noen lighter hadde jeg selvsagt ikke - en av de negative sidene med å være ikke-røyker... "Blue Eyes" fylte salen og alle jubla av fryd.
Han fikk tydeligvis en masse ekstra energi av Cola Lighten sin, for etter rolige "Blue Eyes" satte han i gang med en rekke musikalske teasere som endte opp i "Take Me To The Pilot".
For n'te gang tok han helt av, og jeg tror ikke jeg var den eneste som var overraska over at det fremdeles var futt i den 53 år gamle mannen - til tross for hjerteproblemene han hadde for en stund siden.
Da "Crocodile Rock" ble fremført tok publikum helt av med artisten, og vi måtte pent ta "la,la,la,la,la..." for ham - men vi fikk det liksom ikke til med samme futten som han en gang gjorde.
"Don´t Let The Sun Go Down On Me", uttalte han var en sang som var veldig spesiell for ham, og det var vel et par stykker - meg selv inkludert - som nesten forventa å se George Michael komme ut på scenen og stemme i. Så gikk mannen av scenen til en stående applaus - som fortsatte til han måtte komme på igjen. Vi var alle like umettelige og han elska det!
Da "Lion King" ble vist på skjermene og bakgrunnsmusikken til "Circle Of Life" fylte rommet, fikk jeg gåsehud og frysninger nedover ryggen. Nok en stående applaus i tillegg til tramping og skriking kom på oppfordring av ham selv, som så ut til å kose seg enormt av responsen han fikk. Alle sto fremdeles oppreist og klappa takten til "Bennie and the Jets" helt til han nok en gang gikk av scenen.
Applausen vedvarte i lang lang tid, helt til han på nytt innfant seg på scenen - iført ei blå bukse og en blå ytterjakke denne gangen. Han ga en takketale og priset den vedvarende støtten fra det norske folk, og sa at det alltid var like moro å spille i Oslo.
Han ga oss "All His Love" og etter en del overtalelse satte han seg på til, og spilte "Candle In The Wind" (orginalen). Halve salen tente lys, lightere, fyrstikker og hva de nå måtte ha, som ga litt lys fra seg.
Etter dette takka for seg nok en gang og gikk av scenen. Nå var det alvor - lysene ble slått på og vi måtte alle innse at "all good things must come to an end" og trykka oss ut gjennom mengden og ut i Oslos gater...
Å holde et publikum i sjakk i bortimot tre timer med et flygel og egen stemme er det vel bare Elton John som kan - og han gjør det på en helt vanvittig bra måte. Jeg satt (og sitter enda) igjen med en følelse som ikke kan sammenliknes med noe. Det kan ikke beskrives, det må oppleves...
Del på Facebook | Del på Bluesky
Det er bare å takke – farvel, Elton John!
(22.05.22) En uangripelig slutt på en over 50år lang karriere - farvel til den gule murveien.