Elton John: One Night Only

Denne CD'n er det nyeste fra Elton John. Her er alle sangene du husker, nye og gamle, sunget live. Han har også fått med seg andre kjente artister; Kiki Dee, Ronan Keating, Bryan Adams, Anastacia og Mary J. Blige.


Dette er utrolig morsomt å høre! Det er et par sanger her jeg aldri hadde venta å høre ham synge igjen, og en av dem er, "Goodbye Yellow Brick Road".

Men, her er den altså, sunget live i Madison Square Garden for mindre enn en måned siden, 27 år etter originalen kom ut i 1973. En ekte klassiker!

"Don't Go Breaking My Heart" ble i 1976 spilt inn med Kiki Dee og, tro det eller ei, her har du den gamle duetten 24 år etter! Det er lett å høre at de begge har fått et par år til på baken og har en helt annen klang i stemmen, men utenom dette høres det akkurat like bra ut som det gjorde den gangen for mange, mange år siden, kanskje til og med bedre.

Elton introduserer Ronan Keating, som sin neste gjest og de gjør en duett av "Your Song". Jeg hadde ikke trodd at Ronan skulle få til den halvt klagende stemmen som Elton gjør uten problemer, men det gjorde han faktisk. Duetten høres bra ut, og en ny vri er jo alltid oppfriskende.

Etterfulgt av denne kommer "Sad Songs (Say So Much)" med Bryan Adams. Jeg hadde vel ikke forventa å høre Elton og Bryan synge sammen noensinne, i hvert fall ikke denne sangen, men det er en morsom kombinasjon som så visst rocker!

"Saturday Night's Alright For Fighting" med Anastacia, er neste duett. Heller ikke et par jeg hadde tenkt kom til å synge sammen noen gang, men en interessant sammenslåing. Jeg kan nesten se for meg at hun tar sin velkjente hoftevrikk mens de synger sammen, for dette svinger.

Siste duett ut, og siste sang på CD'n er "I Guess That's Why They Call It The Blues" med Mary J. Blige. To helt forskjellige artister, som egentlig har helt forskjellig musikk stil, noe som også gjør dette til en interessant kombinasjon. Hun lar sin stil farge sangen på en fortreffelig måte.

Andre sanger: "Philadelphia Freedom", "Rocket Man", "Crocodile Rock", "Sacrifice", "Can You Feel The Love Tonight?", "Bennie And The Jets", "Candle In The Wind", "I'm Still Standing" (en annen sang jeg ikke hadde venta å høre Elton synge i en alder av 53…) og "Don't Let The Sun Go Down On Me".

Disse har alle sin sjarm og de gamle versjonene har fått en forfriskende ny vri, noe som gjør denne plata underholdende og verdt å ha.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det er bare å takke – farvel, Elton John!

(22.05.22) En uangripelig slutt på en over 50år lang karriere - farvel til den gule murveien.


Elton John - og et titalls venner

(27.10.21) Sir Elton John (74 år) skulle egentlig på turné med «Farewell Yellow Brick Road» da Covid-19 skjedde, så da dro han like godt i studio og spilte inn låter med en rekke venner - delvis over zoom, delvis med glassvegg mellom dem. Resultatet har blitt hans 32. album, og dermed kan han feire utgivelser gjennom sju tiår. Så der oppe er han - sammen med kolleger som Bob Dylan, Neil Young Paul McCartney, Joni Mitchell og The Rolling Stones.


Elton John utsetter til mai 2022

(16.09.21) Elton John har vært skadd etter et stygt fall, men er på bedringens vei. Årets konserter i serien "Farewell Yellow Brick Road" i Europa er imidlertid utsatt til 2022.


Elton John/Leon Russell: The Union

(03.11.10) Kvantiteten har innhentet kvaliteten i Elton Johns tilfelle. Godt er det da å nullstille litt, og finne på noe annet som faktisk funker.


Elton John: Den lille giganten

(13.06.05) (Oslo/PULS): Det skulle i utgangspunktet bli en utendørs festaften på Ullevaal Stadion i juli. I stedet ble det nok en gang Elton John i Oslo Spektrum, men det er ingen tvil om at dette var det beste mannen har gjort i denne arenaen.


Elton John 7. juli

(23.11.04) Reginald Dwight - bedre kjent som Elton John - er igjen klar for Norge. 7. juli spiller han på Ullevaal Stadion.


Elton John: Peachtree Road

(16.11.04) Engelskmennene har et uttrykk som på anmelderspråket heter "it grows on you". Sånn er denne plata. Mens jeg har jobba med helt andre ting, har jeg de siste to-tre døgna hørt denne plata minst tjue ganger, og det er helt sant: Den blir bedre og bedre for hver gang.


Ønskekonserten med Elton John

(03.06.02) Han tråkker i gang med "Love Lies Bleeding", og håver likegodt inn den første stående applausen fra et stappfullt Spektrum i etterkant av den aller første sangen. Velkommen til Ønskekonserten med Elton John.


Elton John: Songs From The West Coast

(06.10.01) Undrenes tid er ikke over. Elton John har lagd ei plate så å si renska for store keyboard/stryker-arrangement og all den andre gigantomanien han har omgitt seg med de siste 10-15 åra. Kanskje har han bare skjønt at han - for første gang på lenge - har lagd så fine sanger at de ikke er avhengig av stort mer enn hans eget piano? Venner av Elton John, og spesielt hans fabelaktige karriere midt på 70-tallet: Dette er nesten like fint som "Captain Fantastic".


Eminem i duett med Elton John på årets Grammy?

(04.02.01) Ifølge den britiske tabloidavisa The Sun vil tidenes mest unike samarbeid finne sted på årets Grammy-prisutdeling - Eminem og Elton John! En nær venn av Elton John skal ha sagt til avisa at dette definitvit kommer til å skje, og at det vil skape tidenes sensasjon. Artistenes mangements skal ha diskutert mulighetene i et par måneder og begge artistene er gira på opplegget.


An Evening With Elton John

(14.11.00) (Oslo/PULS): Forventningene var enorme, og da lysene ble slukket nøyaktig 19:35 visste vi alle at det store øyeblikket var i anmarsj. Lyskasterne ble vendt mot en trapp til venstre for scenen og i samme øyeblikk dukka Sir Elton John opp i gul dress, røde briller og et smil på størrelsen med egoet. Han tok imot applausen fra de mange tusen som hadde funnet veien til Spektrum denne kalde mandags kvelden.


Elton John: The Road To El Dorado

(30.03.00) Noen legender kan liksom aldri miste cred'en sin totalt. Jeg mener; har du lagd "Captain Fantastic" og "Goodbye Yellow Brick Road" har du på en måte gjort manns verk - for et et helt liv, minst. Det er dessverre ikke ensbetydende med at slike folk forvalter sin arv spesielt fornuftig.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.