Marilyn Manson: Holy Wood
De religiøse på sørlandet vrir seg i fortvilelse og smerte, for nå er han her igjen, udyret, monsteret og antikristen Marilyn Manson. Alle bønner og
demonstrasjoner til tross, så har han enda ikke druknet i en sjø av svovel.
Det er vanskelig, ja kanskje til og med umulig, å anmelde en skive fra Marilyn Manson uten å ta for seg fenomenet Marilyn Manson. Han er en provokatør og effektmaker av de store. Det legger han heller ikke skjul på. Litt triksing med Jesus her, litt "Gud er død" der, litt fiksfakseri om djevel og ondskap, og han er garantert store overskrifter. Det er nesten litt for enkelt, er det ikke?
Utenpå coveret av Holy Wood fremstår han som en korsfestet Messias, og sikrer seg et par-tre tusen uvenner allerede der. Inni er det en hel remse med tarot-kort hvor han selv poserer som henholdsvis døden, yppersteprest, rettferdighet, tosk osv. Enda en ting de kristne kan lage ramaskrik over. En meget utspekulert og smart mann, dette her.
For å ta for oss låtmaterialet, så er det som ventet ingen overraskelser på
denne skiva. Og hvorfor slakte gullgåsa? Manson vet hva som har slått an tidligere, og som sannsynligvis kommer til å slå an igjen.
Det er rolige vers og refreng som braker løs, med gitarvegger og fengende rytmer. Garantert en suksess fra en festivalscene. Mange av låtene til Manson etterlater deg med en følelse av at dette har jeg hørt før..., og kanskje det er nettopp dette som gjør at han er så stor som han er i dag?
Man kjenner igjen låtmaterialet og lar seg rive med, som regel uten å sette spørsmålstegn ved om dette er plagiat eller ikke. Dog skal det sies at låt nr. åtte, "Cruci-fiction In Space" er en tro kopi av Nine Inch Nails' "Reptile" fra The Downward Spiral.
Sjueren, "In The Shadow Of The Walley Of Death" har klare referanser til Beatles' "I´m The Walrus" med sine tunge, dystre strykere.
De to feteste låtene på hele skiva er etter min mening, "The Burning Flag" og "Kink Kill 33". Tilfeldigvis har det seg slik at begge disse er klart inspirert av Nine Inch Nails.
"Disposable Teens" er en gjentagelse av suksessen "The Beautiful People" - og den kommer sikkert til å slå like stort an. Også Pink Floyd blir det hermet etter, både i "Count To 6 And Die" og "The Fall Of Adam".
Likevel må det sies at suppa Manson lager ikke smaker direkte dritt. Han gjør greiene sine på en utspekulert, men faktisk ganske kul måte. Og dette garanterer ham fortsatt suksess. I alle fall så lenge han fortsetter å sjokkere skjorta av de sarte sjeler.
Det eneste som er litt trist, er at det kanskje vokser opp folk som tror at det Manson gjør er nytt og originalt, uten å kjenne til de virkelige heltene, som Trent Reznor, John Lennon og Roger Waters.
Del på Facebook | Del på Bluesky