Marilyn Manson: The Golden Age of Grotesque
Sjokkrocker Manson returnerer med en ny hyllest til det obskøne. Like aggressiv og samfunnsrefsende som alltid, med tekster som ikke akkurat appellerer til enhver trofast kirkegjenger eller søndagsskole-elev.
En skulle kanskje tro at Marilyn Manson har utspilt sin rolle som samfunnsfiende nummer èn, men her leverer han sitt kanskje mest gjennomførte og tøffeste album i løpet av karrieren. Eneste ankepunktet blir at èn times spilletid blir i meste laget (min stadig tilstedeværende kjepphest). Her finnes i alle fall mer enn nok av go`låter for å tilfredsstille den jevne Manson-fantast, og han skaffer seg helt sikkert en solid dose nye fans.
Albumet åpner med introen "Thaeter" som glir over i "This Is The New Shit" som vi tidligere har gjort oss kjent med gjennom soundtracket til "Matrix Reloaded". En ultrafengende og veldig tøff låt, med et refreng som gir betegnelsen take off en ny dimensjon. Store forandringer fra forrige album finner vi ikke, men han har rendyrket sin synth-metall noen hakk, og skrevet bedre melodier enn ved forrige korsvei, samtidig som arrangementene er enda vassere.
På tittelkuttet snuser Manson på det teatralske i det som er et av albumets høydepunkter. Den rolige låta "Spade", "Use Your Fist And Not Your Mouth", "Better Of Two Evils" og den nye singelen "mOBESCENE" er andre fremragende låter.
Tekstene omhandler temaer om menneskets mørkeste sider, men er ikke revolusjonerende i samme grad som tidligere. Han pusher ikke grensene på samme måte som han kanskje gjorde tidligere i karrieren, for nå er bruken av svart humor, sarkasme og ironi mer framtredende enn det groteske. Det som gjør denne skiva tøff, er hovedsaklig en sterk produksjon med mye bruk av teknologiske hjelpemidler i dristig kombinasjon med tunge gitarriff. Det låter mektig, og rett og slett catchy. I tillegg er melodiene altså såpass forseggjorte at han klarer å holde på spenninga hele veien ut - nesten.
"Para Noir" blir for ensformig, og det samme gjelder et par andre spor. "The Golden Age Of Grotesque" varer i over èn time og totalt seksten spor, og det er for lang spilletid på en enkel CD spør du meg. Hadde han kutta ut et par låter, hadde helhetsinntrykket blitt enda bedre, men skiva er uten tvil verdt å gå til anskaffelse av.
Del på Facebook | Del på Bluesky